Susanna

En ny finsk misjonær er fiolinist. Hun heter Susanna Kettunen og kom egentlig for å ha ansvar for den planlagte kirkemusikklinjen på presteskolen, men av mangel på studenter har det blitt enighet om å vente noen år før linjen starter opp. Jeg foreslo at vi heller skulle bruke ressursene til å bygge opp musikkkunnskapen i menighetene først, siden det omtrent ikke finnes noen plass der de har noe særlig grunnleggende nivå i det hele tatt. Unntaket er kanskje Immanuel der jeg har holdt på å undervise en stund, og kanskje noen få barn/ungdommer i enkelte menigheter som har råd til å ta musikkundervisning. Noen skoler har en viss undervisning i thaimusikk, og det hjelper jo litt.
Susanna som nå nesten er ferdig med språkskolen har vært med og hjulpet meg litt med de eldste elevene mine. Først hjalp hun å undervise Ton, en gutt på 15 år som prøvde å komme inn på musikkutdanning, og det siste halvåret har hun hatt noe gruppeundervisnig for dem. Nå på onsdag hadde vi fiolingruppe. Litt dumt at to av jentene var vekke på ferie, men veldig kjekt at Kari som hadde høstferie kunne bli med. Vi spilte Canon av Pachelbel som har vært veldig populær her i Thailand siste året. Vi begynte også å kikke på litt julesanger. Jeg har fått et par bøker med julesanger arrangert for fiolin fra Suzukifiolinistene i Oslo. Jeg hadde gledet meg til å prøve å spille fra disse bøkene som er laget av Suzukifiolistenes lærer, Anne-Berit Halvorsen. Det var skikkelig gøy, og arrangementene som varierte mellom enstemt-, tostemte-, og trestemte var veldig fine. Kommer helt sikkert til å bruke en del av sangene til jul.
Her ser du gjengen som spilte sammen på onsdag:

Nå blir det spennende å se hvor Susanna blir plassert til å arbeide. Hun har selv ytret ønske om å få jobbe i Immanuel der hun kan avlaste meg litt og videreutvikle det jeg har startet opp. Det hadde jo vært fint, men tviler på om det blir noe, for mange andre plasser står jo uten noe som helst musikkundervisning. Vi får se. Hun skal begynne å jobbe i Januar.

Høstferie

I uka som gikk hadde Kari, Knut og Ola høstferie, og her kommer et lite referat fra noe vi gjorde i ferien.
Første helgen kjørte jeg Kari og Knut til Pranburi for at de skulle kunne være med på en triathlon. Dette er noe de har hatt lyst til å prøve lenge, så vi benyttet anledningen siden det var ferie.
Ei jente fra Knut sin klasse (som også er på svømmelaget),faren og to lærere fra skolen var også med. Barna hadde meldt seg på sprint-triathlon som bestod av 750m svømming, 20km sykling ogtilslutt 5km løping. Noe som var nytt og spennende for dem var at svømmingen var i havet. Lørdag morgen kl. 5.45 var vi på plass. Overraskende var det ganske mye vind og store bølger, noe jeg sjelden har sett her i Thailand. Svømmeløypa var lagt opp slik at en skulle svømme ut til en rød bøye, deretter svinge mot venstre til neste bøye før en skulle svømme inn til land igjen. Både vinden og tydeligvis strømmen gikk motsatt vei av der deltakerne skulle. Mange havnet alt for langt mot høyre, og klarte aldri å komme ut til den første røde bøyen..
Noen gav helt opp, mens andre endte opp med å vasse ikke langt fra land. Kari sa at bølgene var så høye at de kunne ikke se bøyene, men de hadde svømt etter noen andre (heldigvis noen som svømte i riktig retning) og holdt sammen, så de klarte første utfordringen Neste post var sykling. Fikk litt sjokk da vi så alle de flotte syklene, men jeg prøvde å si til Kari og Knut at prestasjonene ble jo desto bedre dersom de klarte å sykle på de billige syklene de hadde.
Uten om at Knut føyk av sykkelen tre ganger i løpet av løpet, og fikk et stort sktubbsår på kneet gikk syklingen greit, og det gjorde løpingen også. Tenkte de var veldig utslitte og kanskje angret litt på at de hadde gjort dette da de kom i mål, men kommentaren til Kari var: Dette var gøy!, og de har begge spurt om når neste triathlon er. De fleste som var med var voksne, så da Knut kom spurtende inn til mål med sår på kneet ble han intervjuet både av TV og andre.

Jeg måtte skynde meg tilbake til Bangkok for å jobbe, mens Kari og Knut fikk være med på Bankett med premieutdeling på kvelden. Etterpå hadde jeg bestilt en taxi som brakte dem til Hua Hin der familien Hallen har kjøpt seg en leilighet. Ola var der allerede og koste seg sammen med vennen sin, Isak. Søndag kom alle tre hjem og vi tilbrakte resten av ferien i Bangkok. Knut sin favorittaktivitet for tiden er wakeboarding, så det gjorde vi. Her ser du ham stå:

Ola hadde lyst til å gå på kjøpesenter, så jeg benyttet sjansen til å få se noen av de nyeste sentrene som har kommet de siste årene. Det er her ungdommen går når de har fri og skal treffe venner,kjølig luft, masse butikker av alle slag, restauranter, kinoer, bowling, spilleautomater osv. Der vi var, bare noen få km fra der vi bor, ligger kjøpesentrene på rad og rekke, det ene flottere enn det andre. Ola brukte sparepengene sine til å kjøpe warhammer (noen forferdelige figurer de kan bygge, male og leke med). Den positive siden ved dette var at vi fikk en koselig ettermiddag der Kari, Knut og Ola satt sammen og putlet. Noen venner kom også, så jeg fant fram noen andre hobbyting i tillegg. Sjeldent syn i huset hos oss for tiden. Synd jeg glemte å ta bilde.
Ellers ble det noen Tv-kvelder (som er den vanligste måten vi slapper av og koser oss sammen i familien). Føles ofte godt når vi er trøtte og slitne og ikke har overskudd til noe annet.
Denne helgen var det svømmestevne der Kari og Knut deltok. Ola ville heller ha fri. Godt at Dag var hjemom på lørdag og kunne ta seg litt av Ola, før han reiste videre til Singapore på søndag.

Mange gleder og noen sjokk på onsdag 17. oktober 2007

Forrige onsdag var en slik dag når man møter både mange positive overraskelser, men også noen ubehagelige hendelser.
Siden presteskolen har ferie begynte dagen litt roligere enn vanlig. Jeg hadde avtalt å undervise en gutt på 16 år som heter Nat. Han dukket opp da jeg åpnet for sommerskoleundervisning i mars. Da var han skikkelig nybegynner, og kunne ikke engang enkle noter. Egentlig var jeg ganske skeptisk og tenkte at det var et håpløst prosjekt, men det viste seg at han virkelig ville lære, og øvde! Før jeg reiste til Norge på sommerferie hadde han spilt ut hele første boka. Men etter at jeg kom tilbake fra Norge hadde jeg inntrykk av at han hadde det travelt med skolen, og ikke hadde tid til å spille fiolin. Overraskelsen var derfor stor da han nå dukket opp igjen og hadde gjort enda mer framsktitt på fiolinen. Elever som jobber på egenhånd på denne måten gjør en lærer glad.
Kjekt var det også kl.13.00 da Ola og de andre elevene som hadde vært på musikkleir kom hjem igjen og hadde konsert for foreldre og andre elever på skolen. Så ut som de hadde hatt noen flotte dager sammen. Alle var veldig ivrige og så veldig fornøyde ut. En av lærerne kom bort og sa at Ola hadde vært "gorgeous", og det var jo fint for en mor å høre. Se konsert-gjengen på bildet nedenfor.

Ola både sang og spilte fiolin på leiren.


Etter dette skulle jeg egentlig hatt med meg 6 fiolinister til ungdomskole-orkesteret. Men tre av dem måtte på ekstraundervisning på skolen og to andre var bortreist, så jeg måtte gå til dirigenten å si at det ikke ble noe av. Det var litt trist for det var siste muligheten før thaiskolene starter opp igjen, og vi har bare fått vært med på en øvelse denne ferien. Men så kom nok en positiv overraskelse. Dirigenten bad meg vente litt, og så kom han tilbake med et nytt orkesterstykke, og spurte om vi hadde anledning til å være med å spille på en stor konsert i forbindelse med kongens 80-årsdag i desember. Det har vi selvfølgelig lyst til!

Lurte litt på om det ville komme noen flere elever denne dagen, siden jeg visste om flere som var bortreist, og dessuten er det en god del som rett og slett ikke gidder å komme på time noen ganger. Men allerede på veien tilbake var det en ivrig gjeng på 11 år som ringte etter meg, og lurte på når jeg kom. Også en av disse begynte å spille i mars i år, og har siden dratt med seg flere venninner. Disse har akkurat for noen få uker siden for første gang fått lov til å ta med seg fioliner hjem for å øve, og er foreløpig veldig ivrige. Av erfaring vet jeg at den første iveren etter hvert går over for de aller fleste, men nyter så lenge det varer. (Disse jentene har også fått lov til å bli med i den nye lørdagsgruppa.)

Flere andre kom også til fiolintime denne dagen, og jeg rakk akkurat hjem for å kjøre Knut til en kamerat siden dagen etter var fri.(Starten på høstferien)
Det var første gang han skulle til denne vennen, så han hadde fått med seg kart. Dette er noe av det jeg liker minst i denne byen: å kjøre til nye plasser, særlig etter at det er blitt mørkt, og det er vanskelig å lese skilter. I tillegg var det rushtraffikk, men etter litt famling kom vi oss da fram. (Brukte ca. en time på veien.)
Siden jeg kanskje følte meg litt fornøyd med meg selv siden jeg hadde klart å finne veien, og i tillegg var seint ute til neste post på programmet, NMS-samling hos Knut og Merete som bor i nærheten av barnas skole, spurte jeg om hva som var raskeste vei til skolen fra der jeg var. Selv om jeg ikke hadde prøvd denne veien før tok jeg sjansen på å prøve. Selvfølgelig mistet jeg oppkjørselselen til motor veien i mørket og havnet litt "ut på jordet". Jeg kjørte og kjørte og lurte på om jeg hadde kjørt meg helt vill. Så masse fremmede skilt om steder jeg aldri hadde hørt om. Hadde likevel et lite håp om å havne opp ved Seri Center på Srinakharin veien, og til slutt kom jeg faktisk dit. Der hadde jeg vært før og kunne finne veien videre. Jeg kom ikke fram til møtet før kl.21.50, men det gjorde liksom ikke noe. Var bare så glad for at jeg hadde funnet veien. Tenkte heller ikke så mye på at jeg ikke hadde spist.
Det ble ganske seint før jeg kom meg hjemover. Da jeg skulle gå spurte Knut om jeg ville ha noe mat først, men da tenkte jeg at nå er det bare en liten halvtime så er jeg hjemme, så jeg takket nei.
Det jeg ikke visste var at jeg skulle møte enda flere utfordringer før jeg var hjemme. Merket da jeg kjørte derfra at clutchen oppførte seg merkelig. Var liksom ingen motstand når jeg trødde på den, og jeg hadde problemer med å gire. Fikk litt panikk, men prøvde å gire minst mulig, men da jeg svingte ned fra mototveien var det slutt. Jeg ble stående i fri, og klarte ikke å komme videre. Hva skulle jeg gjøre. Kunne ikke ringe Dag. Han var i Norge. Klokka var dessuten 24.00 og jeg hadde ikke lyst til å vekke opp noen. Bilen stod midt i et kryss siden det hadde vært rødt lys. Heldigvis var det noen som arbeidet med asfaltering på veien rett ved der jeg stoppet, og de hjalp meg å skyve bilen inntil kanten. Etter en stund hadde en mann også tid til å se på var som var feil.Han fant ut at det var tomt for olje, og fant noe i arbeidsbilen som han tømte på, og etter en stund viket både clutchen og giren igjen og jeg kunne kjøre hjem.
Det viste seg dagen etterpå at det var feil type olje, og hele systemet måtte bli renset. Men arbeidskraft er jo veldig billig i dette landet, så reparasjonen ble ikke så dyr, og jeg var bare så glad for å komme meg hjem etter en lang dag.
I etterkant er jeg også veldig glad for at det skjedde så nærme hjemmet vårt, og ikke to dager etterpå da jeg skulle kjøre Kari og Knut langt av sted til Pranburi for å være med på triatlon. Men det blir neste historie. Takk Gud for at han alltid er der og holder oss i sin hånd, og takk for forbønn.

En ny uke full av aktivitet

I daghjemmet i Immanuel har det vært øvet i flere uker nå til sportsdag. Her ser dere 5-åringene på vei opp til klasserommet etter øvelsen på torsdag:


Fredag var den store sports- og fargedagen




.

Siden bryllupet til Joke og Trang var i Vietnam og nesten ingen av Joke sin familie og venner hadde råd til å dra dit, ble det holdt en markering med forbønn og fest her i Immanuel på lørdag. På bildet ser dere det nygifte paret sammen med alle misjonærene som var med. Dag var egentlig også med, men måtte skynde sg hjem å pakke siden han skulle reise til Norge på kvelden.

Det er ikke så nøye om det ikke er bord og stoler til alle.

Denne tøffe gjengen var også med:



Gudstjenesten på søndag ble ledet av Nam Phueng. Tøft gjort av en 15-åring. Her er hun:

Søndag ettermiddag arrangerte Immanuel menighet avskjedsfest for Ellen Sofie som reiser på fredag etter et års vikariat for Anne. Barna og ungdommene stilte ivrig opp. Det var leker, sang, bønn, takketaler og mat.


Til slutt litt om spesielle aktiviteter til barna våre siste dagene:
Ola (5.klasse)hadde aquathon på fredag.Det blir arrangert en gang i året og består av en lengre distanse svømming og deretter løping. På søndag morgen reiste han på musikkleir, også det arrangert av skolen. Han kommer hjem på onsdag ettermiddag.

Knut har alltid masse sosialt i helgene. På fredag direkte fra skolen var han ute med venner før et sosialt arrangement for 7.-9. klasse på kvelden. Han hadde en venn med seg til overnatting som måtte kjøres hjem på lørdag før han selv skulle i overnattingsbursdag. På søndag ble han med en annen kamerat hjem og jeg hentet han ikke før kl.18.00

Kari var med på fotballturnering på lørdag. 7 forskjellige internasjonale skoler i Bangkok stilte opp for U19 jenter for å kjempe om å bli best i byen. Patana gjorde det bra og vant både for gutter og jenter.


Bangkok er en stor by med over 10 millioner mennesker. Noen ganger føler jeg at det kunne vært fulltidsjobb bare å kjøre barna til diverse venner og aktiviteter i denne byen. Vi har så vidt begynt å sleppe de eldste litt ut på egenhånd, mest med undergrundsbane og skytrain, men det er ganske uvanlig blant den internasjonale befolkningen her. Mange er redde for at det skal skje noe med barna deres. Deilig på sommeren i Norge å oppleve friheten i at barna kan gå ut på egenhånd.

Fun Run

Grytidlig søndag morgen var vi oppe for å være med på Fun Run. Løpet ble arrangert av skolen til barna ,og lagt til Ancient City, en slags museumsby litt utenfor Bangkok. Jeg hadde faktisk aldri vært der før,så det var på tide. Det var en fin plass, og deilig å løpe uten biler. Kari løp 10km, Joke, Knut og jeg 5km, og Ola valgte den mer behagelige 1,4km løypa. Dag lå forøvrig syk hjemme etter flere uker med knallhard jobbing, men tror egentlig ikke han hadde sett verdien av å stå opp klokka 05.00 en søndag morgen uansett tilstand, for å frivillig pine seg selv til å springe flere kilometer.
Takk til Trang (kona til Joke)som tok bilder.







Joke har jo vært nesten som en familiemedlem hos oss, og etter løping, gudstjeneste og volleyball med Immanuel menighet kom de nygifte på middagsbesøk og filmkveld. Koselig!

Orkesterøvelser på Bangkok Patana School

To dager på rad har jeg hatt med meg fiolinister til Bangkok Patana School. På mandag fikk jeg noter fra skolen, så da var det bare å sette i gang å øve.

Først var det de eldste sin tur. Fire av dem gjestet ungdomskoleorkesteret også i fjor, så de visste hva de gikk til. I går øvde vi fra morgenen flere timer, for jeg hadde fått hele fem stykker vi skulle forberede. Litt vel stor utfordring, men målet til orkesterøvelsen ble å klare å ikke gå seg helt vill i notene. De fleste andre i orkesteret kunne heller ikke sangene helt perfekt ennå, så vi dummet oss ikke ut. Vi får en ny sjanse om to uker, så håper barna øver litt. Et ekstra vanskeligmoment er selvfølgelig språket. Dirigenten er engelsk og snakker litt fort, så selv jeg har litt problemer med å forstå av og til. Glemte å ta bilder i går. Skal prøve å huske det neste gang.


I dag var det de yngste som fikk anledning. 6 ivrige og spente barn møtte opp til øvelse i kirken i morges. Tre eldre storesøstre fikk være med som hjelpere. Etter en god øvingsøkt, var vi en tur innom Mc Donalds og spiste lunch, før vi kjørte ut til skolen som ligger i utkanten av byen. Vi ble møtt av dirigenten som viste oss inn på rommet vi skulle bruke. Kjekt at dirigenten var thai slik at han kunne snakke med barna. Etter å ha stemt fiolinene, hadde han også tid til å høre barna spille litt, før elevene fra skolen kom. Faktisk var de bare ca. ti barn i fiolingruppa, så vi utgjorde nesten halve orkesteret. Ola (sønnen min) var en av dem, og han ble veldig glad for å se oss, og spesielt vennen sin, Phum. Etter øvelsen hadde musikkavdelingen på barneskolen forberedt pizza til hele gjengen, så vi kom hjem fornøyde og mette. Se flere bilder under:

Fagdag i Mukdahan

På mandag var alle NMS-misjonærene i Thailand samlet til fagdag. Siden de aller fleste nå faktisk bor i nordøst-Thailand, var dette møtet lagt dit, til den nye NMS basen i byen Mukdahan. Fra Norge hadde vi besøk av både Leif Hadland og Jakob Vea. På bildet ser dere alle sammen utenom Maria Tveten som tok bildet.
Det var siste gang Ellen Sofie Hetta var med oss, og hun fikk en stor takk. Ellen Sofie har gjort en kjempeinnsats det året hun har vært her som vikar for Anne i Lovsangshjemmet. I tillegg til å jobbe i daghjemmet og på ettermiddagsaktivitetene, har hun også gjort en flott jobb med å legge til rette for voluntører og tatt seg av misjonærbarna med sitt store hjerte.


I går (tirsdag 2.oktober) var det Taize-bønn her i Bangkok. Dette er et økumenisk tiltak, og denne gangen var det den lutherske kirken som hadde ansvaret. Taize har faktisk sponset opphold i Frankrike i tre måneder til flere av våre studenter, og det har også blitt arrangert flere Taize-gudstjenester her tidligere, så fenomenet er ikke helt ukjent for menighetene her. Et viktig element i Taize-bønnen er flerstemte enkle sanger som gjentas mange ganger slik at det blir en slags meditasjon. En del av disse sangene er også oversatt til thai, og har vært veldig gode å ha når jeg jobber med kor her. Det var selvfølgelig preste skole koret som fikk ansvaret for å lede sangen, og etter en god formiddagsøvelse var vi klare. Bare synd at da vi kom til selve gudstjenesten dukket plutselig ikke den eneste stødige bassen min opp. Så bass stemmen var vel litt ute på tur underveis, men sånn er livet her. Heldigvis er folk ikke så godt vant, og derfor ikke kravstore. Alle var godt fornøyd, og presteskole-studentene kan endelig ta seg en god ferie.