Askeonsdag!

Her i kirken i Thailand virker det ofte som det finnes to store kristne høytider, jul og Valentine.
Men de siste årene har det blitt mer og mer besissthet rundt påskehøytiden og tiden før. Finnene har stått i bresjen for utviklingen av askeonsdagsgudstjenesten, en fin innledning til fastetiden. Godt å legge til rette for litt ettertanke og markering av kirkens tider og farger, for det er ingenting i livet her i Thailand ellers som hjelper oss til å se dette. Hverdagen fyker avgårde med skole, jobb, sport, fiolinundervisning osv.
På søndag klarte vi endelig å få til å lage boller med krem hjemme for å markere fastelavensøndag. Det er faktisk så lenge siden sist at ingen av barna våre kunne huske det!



Tilbake til askeonsdagsgudstjenesten: Jeg ble bedt om å spille på arrangementet som var en fellesgudstjeneste for alle de lutherske menighetene i Bangkok. Det var også fire fiolinister med og spilte. Under ser dere dem:

Susanna, min gode musiker-kollega, venn og støttespiller:



Ton:

Nam Phueng og Fa:

Det ble en fin gudstjeneste, og salmespillingen gikk heller ikke så verst selv om vi bare fikk øvd i 15 minutter rett før det begynte.

Tusen takk til Ploy som tok de fleste av bildene

Alle fikk et kors av aske i pannen. En liten hjelp til å huske på hva Jesus gjorde for oss. Håper det kan prege oss i denne fastetiden.

Gutta på tur

Sykkeltur i Burma med min favoritt pensjonist og favoritt forfatter kunne umulig bli kjedelig..........og det ble det heller ikke.



Først litt om reisefølget:

Kristian Bø er 75 år gammel, han kom til Thailand i 1986 for et to måneders oppdrag for Telenor, siden har han blitt her. Da han ble pensjonist begynte han å sykle Asia på kryss og tvers. En del av disse reisene skriver han om boken sin "på sykkel i Asia". I fjor sommer begynte Kristian sitt hittil største prosjekt, nemlig å sykle fra Thailand til Norge. Turen skulle ta seks måneder, men han måtte avbryte helt vest i Kina etter to måneder på grunn av sterk kulde og påbegynnende lungebetendelse.

Jo Nesbø er forfatter av bla. en rekke krimbøker som er oversatt til 34 språk og selges over hele verden. På turen fikk jeg vite at han også har skrevet en del musikk og vært vokalist i et lokalt norsk Band som heter "De derre". Som yngste mann på laget trodde jeg at jeg kanskje kom til å være den sprekeste, men jeg forsto etter hvert at Jo også har bakgrunn som aktiv idrettsmann, bla som spiss i Molde fortballklubb, så hver gang vi prøvde oss på et spurtoppgjør, vant han. Den klokeste var nok Kristian som syklet i et trutt moderat tempo tilsynelatende uanfektet av å ha sittet åtte timer på sykkelsetet.



Ser man borifra såre rumper og hender, var sykkelen en fantastisk måte å lære et nytt land å kjenne på og det ble mange spennende møter med flotte mennesker.

Det er liten tvil om at Burma er et land under et totalitært styre og folk vi møtte var usedvanlig åpne i sin forakt overfor Juntaen. Første dag syklet vi litt sånn "tilfeldig" forbi huset der Aung San Suu Kyi holdes i husarrest og vi stoppet der for å drikke litt vann. Det gikk ikke mange sekundene før vi ble jaget vekk derfra av heller hissige soldater.

Andre natten kom vil til Landsbyen Bago der vi brukte det meste av kvelden på å lete etter en "syngedame" som Kristian var blitt så betatt av da hen var der for ni år siden. Da vi kvelden etterpå kom til landsbyen Nyaunglebin fikk vi klar melding om at der hadde de ikke lov å ta imot utlendinger, men Kristian fikk i løpet av en times forhandlinger med politiet ordnet med lov til å bo hos en Iman der for så å ta første buss tilbake morgenen etter.



Et hovedmål for reisen for meg var å følge opp den kontakten NMS har med Lutheran Church of Myanmar og pastor Martin, som var prosjektleder for "Helping Hands", et prosjekt som vi satte igang etter syklonen Nargis i fjor. Derfor ble de siste dagene av turen for min del brukt i samtaler med kirkerepresentanter, på gudstjeneste osv. (Mye kunne vært skrevet om bare det, men det får jeg spare til en annen gang.)

Jo var med meg på et av disse besøkene, til et barnehjem som kirken driver. Der fulgte vanlig "prosedyre"; Ungene sang noen sanger for oss og jeg og Jo sang noen duetter på sparket for ungene. Han spurte om jeg kjente noen av hans sanger, men det gjorde jeg ikke , (Tenkte at "jenter som kommer og jenter som går" kanskje ikke egnet seg så bra for små barn) Vi endte derfor opp med å synge "tenke sjæl" i valsetakt og "kumbaya my Lord". Som avslutning gav Jo nye ransler til alle ungene som en bryllups presang til to venner av seg (Henrik Mestad og Adele Matheson)

Dag

Knut har valgt fag for IGCSE.

De to neste årene skal Knut gå på IGCSE. Hvis vi sammenligner med Norge blir det en slags blanding av siste år på ungdomskolen og første år på videregående skole. Fra å nå ha hatt litt av veldig mange forskjellige fag, må han nå velge bare noen som han fordyper seg mer i. Etter to år er det eksamener i alle fag, og i løpet av perioden må han også skrive oppgaver (courcework) i de forskjellige fagene. Grunnen til at jeg vet så mye om dette er jo at Kari er inne i siste semester av IGCSE nå.

Knut har altså nettopp valgt de fagene han vil satse på de to neste årene. Det ble: historie, idrett og design tecnology. I tillegg må han også ha engelsk, tysk, matematikk, science og gym.

Kari har faktisk akkurat de samme fagene, bare at hun har fransk i stedet for tysk. Men fra neste år går hun over til IB som jeg skrev om for noen uker siden. Hun har gjort en forandring i valgene sine for neste år. I stedet for fysikk har hun valgt å fortsette med design tecnologi som hun liker veldig godt.

Fom smiler igjen!

På fredag kom Fom på fiolintime igjen! Jeg har tenkt mye på henne etter at faren døde i en motorsykkelulykke 9. januar. Det må være så vondt å miste faren sin sånn plutselig.

Det var veldig godt å se henne igjen. Det gode smilet hennes var der og iveren etter å lære. En forskjell fra tidligere var at hun nå hadde med seg lillebroren. Det virket som både hun og vennene så og tok ansvaret for å ta seg av ham.

Ola på leirskole til Chiang Mai

I forrige uke var det merkelig stille her hjemme. Det var liksom noe som manglet, og det var Ola som var på leirskole i Chiang Mai. Tre klasser med 10-11-åringer møtte spente opp på togstasjonen søndag kveld for å ta nattoget. Resten av sjetteklassene reiste uka før, og hadde hatt det veldig kjekt. Ola har gått og gledet seg lenge, og jeg tror ikke han var nervøs som mange av de andre så ut til og være, foreldre også forresten.

De kom hjem fredag morgen og hadde hatt det flott.