mandag 21. februar 2011

Årets misjonærmøte i Thailand


En gang i året samles alle misjonærene i Thailand/Laos til misjonærmøte. I år skjedde det i uka som gikk, 16-20. februar, på et resort i Kong Kaen i Nordøst-Thailand. Komiteen hadde gjort en flott jobb. Stedet var nytt, betjeningen vennlige og serviceinnstilt, og plassen lå nydelig til ved en elv, og området hadde også mange rismarker. Programmet inneholdt rapportgjennomgang fra hver enkelt misjonær, andakter, lovsang og masse sosialt samvær.

En dag hadde vi sportsdag.

En annen dag var det sporlek, grilling og MM-kveld.

Kari og Knut har ikke vært med på misjonærmøtene de siste årene siden alle de andre barna er så mye yngre, men i år fant vi ut at det faktisk ble en hel ungdomsgjeng bestående av 6 Haldstudenter og to voluntører. De er jo ikke så mye eldre enn Kari, så da ble hun med. Siste dagen fikk alle de som snart skal flytte fra Thailand en liten tale og presang, og Kari var blandt dem. Hun er ferdig på videregående etter denne våren og flytter nok mest sannsynlig til England eller Norge etter det.

søndag 13. februar 2011

Kjempestor fredelig demonstrasjon fra rødskjortene i dag.


Ca. 100.000 demonstranter samlet seg i ettermiddag/kveld i Bangkok i området rundt demokrati-monumentet. Hovedkravet deres er å få frigjort lederne deres som sitter fengslet siden militæret slo ned demonstrasjonene 19. mai 2010. Stemningen var oppløftet og god, og alt gikk som vanlig helt fredelig for seg. Dette vet vi fordi Dag og jeg stakk en tur bortom for å se. Kl. 22 i kveld sjekket vi både de to største engelsk-talende avisenes nettsider, og surfet gjennom alle TV-kanalene våre uten å finne noe om saken.
Det må være en stor frykt for rødskjortene blandt ledende personer i dette landet siden all informasjon og nyheter om rødskjorter enten ikke kommer ut, dysses ned eller vrenges på. Det bildet mange sitter inne med er at rødskjorter bare er noen fattige, uvitende bønder som blir betalt av tidligere statsminister, Taksin, for å demonstrere. Mange tror at de er voldelige terrorister. Dette bildet er helt feil, og jeg blir skikkelig sint når jeg leser kommentarer fra folk i avisene som tror det er slik.
Det hjelper nok ikke noe særlig å leke nyhetsreporter her på bloggen min for å rette opp det inntrykket som er blitt tegnet for thaier og for verden ellers, men...
Dette er tredje søndagen i 2011 at rødskjortene har samlet masse folk her i Bangkok etter at det har vært unntakstilstand i hele høst, og ulovlig med samlinger på over fire personer.


Vi vet ikke mye om hva som skjer framover. Også gulskjortene demonstrerer for tiden. De mener regjeringen er for svake og feige i forhold til Kambodia. En av gulskjortelederne presterte å si i en tale at de burde invadere større deler av Kambodia for å ha bedre forhandlingskort når grensestriden skal behandles. De er ikke så mange, men likevel mektige, virker det som.
Vær gjerne med å be for Thailands framtid.

tirsdag 1. februar 2011

Søppelsortereren som smilte til meg

I kveld kom jeg hjem fra jobben på Lovsangshjemmet sliten, sulten og stiv og støl i kroppen. Jeg tenkte med meg selv: "Nå fortjener jeg en massasje". Men da jeg kom hjem fant jeg ut at jeg må jo være litt mor også. Dermed ble det ganske sent, men til slutt kom jeg meg likevel av sted på vei til en lokal plass rett bort i gata. På veien bort gikk jeg forbi en som så ut som en ung jente. Hun holdt på å sortere søppel fra søppelbøttene som var satt ut til tømming. Akkurat da jeg gikk forbi smilte hun til meg, og det fikk meg til å tenke på at her går jeg bort for å bruke penger på meg selv, og så finnes det mennesker rundt meg som må gå å rote i andre folks søppel seint på kvelden for å få litt å leve for.
Nå viste det seg at det var fullt på massasjeplassen, så jeg passerte jenta også på vei hjem. I det jeg gikk forbi henne så jeg at det lå et lite barn i kjerra hennes og sov. Jeg stokk, og tenkte at jeg kunne jo gitt henne litt penger, men gikk likevel videre. Hun spurte jo ikke etter noe, kanskje det kunne gå utover stoltheten hennes dersom jeg tilbød henne penger?
Vet ikke om det var smilet hennes eller noe annet, men det føltes helt feil å ikke gjøre noe. Bibelvers som "jeg var sulten, og dere gav meg mat........... Det som dere gjorde mot en av disse mine minste brødre, gjorde dere mot meg" svirret rundt i hodet. Jeg vet jo også hvor lite folk får for søppelet de selger for jeg kjenner flere som driver i samme bransjen. Likevel kom jeg helt hjem, opp i stua, før jeg endelig ombestemte meg, og gikk tilbake igjen.
Hun var enda på samme plassen. Jeg snakket litt med henne og gav henne litt penger. Hun fortalte at barnefaren hadde stukket av og at hun var alene om å passe på jenta si som var ett og et halvt år gammel. Dermed måtte hun ha henne med seg. Hun fortalte også at den lille jenta noen ganger hjalp til med søppelsorteringen. Jeg spurte hvor hun bodde, for jeg tenkte at dersom hun bodde i nærheten av Lovsangshjemmet så kunne jo kanskje jenta hennes få vært der i barnehagen på dagtid. Hun bodde en helt annen plass så det blir nok ikke aktuelt for henne.
Jeg tror likevel hun ble glad for pengene jeg gav henne, og for at jeg snakket litt med henne, og jeg selv følte meg selvfølgelig mye bedre etterpå. I tillegg fikk jeg meg jo nesten litt morsjon av å gå så mange ganger ut og inn veien der vi bor.
Men så til et annet poeng som jeg tenkte å fram med denne historien, nemlig å takke alle dere i Norge som støtter Lovsangshjemmet og Immanuel daghjem, ettermiddagsaktivitetene der, og lønn til oss misjonærer gjennom prosjekter i NMS. Vi får faktisk hjulpet ganske mange mennesker i noenlunde samme situasjon som denne moren, til å få det litt lettere i hverdagen. Barna får omsorg og får utviklet seg. Gjennom stipender og positive aktiviteter på fritiden klarer mange barn å få en mye bedre hverdag, tro på seg selv, og flere får seg etterhvert en høyere utdannelse som gjør at de kan se lyst på fremtiden. Så stå på! Vi klarer ikke å hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen.