Vår globale, lille verden.

Vi har hørt mye forferdelig på nyhetene de siste månedene, blant annet fra Irak, der kristne og andre minoriteter blir drept, torturert, voldtatt og jaget fra sine hjem. Vi blir lei oss og sinte, og tenker, om vi bare kunne gjøre noe, men det virker så håpløst alt sammen. Noen prøver å gjøre litt ved å skifte Facebook-profil, skrive navnet sitt på diverse underskrifts-kampanjer eller gi en liten pengesum til et hjelpeprosjekt.

Her i Thailand har jeg tenkt, det skjer så langt vekke fra oss, det er lite vi kan gjøre. 

Men hvor langt vekke er egentlig disse menneskene som blir rammet? Plutselig, forrige søndag dukket det opp en mann fra Pakistan i Immanuel kirke, midt i korøvelsen, som søkte et kristent fellesskap. Han fortalte at han og familien hadde rømt fra forfølgelse i Pakistan, og bodde nå i Bangkok. De hadde vært her i 7 måneder, kunne ikke thai, bare litt engelsk, hadde ikke arbeidstillatelse så de kunne ikke jobbe, og barna hadde ikke noe skoletilbud. A. Ant, presten vår, fortalte meg at i Samrong, en annen luthersk menighet litt mer i utkanten av Bangkok, var det en hel gruppe med pakistanere i samme situasjon, som hadde kommet til kirken der. 

I går kom mannen tilbake til Immanuel, men nå sammen med kone og to skjønne, små barn. De var med på både gudstjeneste, søndagsskole, lunch, korøvelse og sportsdag.

I dag ringte det en pakistansk mann til meg og sa han ville møte meg for å fortelle om deres situasjon. Jeg var innstilt på en etterlengtet fridag, første på ca. en måned, og hadde dessuten en del kontorarbeid jeg måtte få unna, så jeg hadde ikke mye lyst til å gå. Jeg forsto ikke helt hva han sa til meg i telefonen heller, jeg trodde kanskje det var samme mannen som hadde vært i Immanuel, så jeg tenkte at jeg får vel gå for å sjekke hva dette er for noe. Til slutt klarte vi å få avtalt et møtested, og jeg gikk for å møte personen. Nå viste det seg at dette var en annen person som hadde funnet mobilnummeret mitt i en katalog over misjonærer i Thailand. Han presenterte seg som pakistansk pastor, og hadde også med seg en annen mann som var i en vanskelig situasjon. 

Jeg ble ganske skeptisk etter at de viste meg hvordan de hadde funnet telefonnommeret mitt, og også da de viste meg kopier av diverse dokumenter, som beviste hvem de var. Typisk slik svindlere eller folk som vil be om penger går fram, men likevel hørte jeg på hva de hadde å si. De fortalte mye av det samme som jeg nettopp hadde fått høre om siste uken gjennom besøket i Immanuel. De bodde ute i Samrong, og kunne navnet på presten der. Pastoren bad ikke direkte om penger, men om gamle klær, bibler, om forbønn og om jeg eller noen andre kolleger, etter å ha hørt om deres situasjon, kunne tenke oss å sette i gang noen tiltak som kunne være til hjelp. Pastoren ville ikke legge noen byrde på meg, men jeg lovte å ta dette opp med kollegaene mine.

Disse, våre kristne søken, trenger tydeligvis hjelp. 

Hva kan vi, og hva bør vi gjøre? Vi har jo mer enn nok å gjøre allerede?

Dere i Norge opplever kanskje noe av det samme...?

Urframførelse av korverk komponert av Fiw (Reephaw Saenthawidet)

 Forrige onsdag,24. september 2014 kl. 11.55-12.00, skjedde det noe stort, selv om det varte veldig kort, i Immanuel Musikkskoles historie. Da hadde koret på LST (Luther Seminary Thailand) urframførelse av et korverk komponert av en av Immanuel musikkskoles  elever, Reephaw Saenthawidet (Fiw). Framførelsen var kanskje ikke verdens beste, og vi sang bare halve sangen siden vi ikke hadde klart å øve inn mer i løpet av semesteret, men likevel følte jeg en veldig god glede gjennom det som skjedde.

Mange av studentene på LST kommer fra forskjellige minoritets-grupper i Nord-Thailand.

Musikkskolen vår er kanskje mest kjent for å gi instrumental-undervisning til fattige barn i slummen, men vi har også som mål å utvikle musikk-glede, kunnskap, kreativitet og evner blant barn og unge i kirken, være med å bygge de opp og å være med på å utvikle kirkemusikere som kan tjene hele den lutherske kirken i Thailand.

Og i den sammenhengen kommer Fiw inn. Fiw kommer fra en fattig Lahoo-landsby nord i Thailand. Han kom først til Bangkok for å gå på LST, og fullførte der et ett-årig bibelskole-studie. I løpet av tiden der viste han veldig stor interesse for å lære å spille piano, og er den eleven jeg har hatt der som har øvd mest og vist mest framgang. Etter dette reiste han hjem. Der var det ingen musikere og ingen instrumenter og han lengtet veldig etter å få komme en plass der han kunne få lære mer musikk. Etter en stund klarte vi å få ordnet det slik at han kom til Immanuel. Her har han vært i to år nå og deltatt i menighets- og musikk-livet rundt musikkskolen. Han får pianotimer hos meg, og har ellers lært seg å spille både fiolin og cello på egenhånd ved å se meg undervise eller se på andre som spiller. Hver onsdag er han med på LST på salmeundervisning og korøvelser, og fredagene følger han Thaimusikk-undervisningen der.
I vår hadde vi en skotsk komponist, kontrabassist og musikklærer som voluntør i 6 måneder. Særlig Fiw lærte veldig mye av ham, både å spille kontrabass, musikkteori og å arrangere og komponere musikk. Sangen vi urframførte på onsdag er en frukt av dette. Vi er veldig glade for alle som støtter oss, kommer som voluntører og bidrar med undervisning i Immanuel Musikkskole. Uten alle disse hjelperne hadde vi ikke kommet såpass langt som vi har nå.
I sommer mens jeg var i Norge, betalte musikkskolen fem spilletimer på cello for Fiw. Det har gått så bra at læreren gjerne vil at Fiw skal søke på cello på Mahidol Universitet til neste år! Helst ønsker Fiw selv mest å studere piano, men det virker som de krever et veldig høyt nivå på piano for å komme inn.
Mens Fiw har vært her hos oss, har han også fullført videregående skole gjennom voksenopplæringen. Han hadde akkurat siste eksamen forrige søndag.

Stephen Maniam underviser musikkteori

Så nå gjelder det bare å øve til opptaksprøver for å komme inn på musikkstudier til neste år. Vi må selvfølgelig også finne en måte å skaffe studiefinansiering på. Hverken Fiw selv eller familien hans som er lutfattige, har penger til å betale det dyre studiet.
I framtiden ønsker Fiw å tjene Gud gjennom musikken. Han ønsker å flytte hjem og hjelpe både sin egen menighet og andre menigheter i Chiang Rai til å utvikle seg musikalsk.

Fiw er med og synger i dette store Messias-koret, desember 2012 sammen med andre fra Immanuel musikkskole

Når Fiw ikke er opptatt med å øve eller undervise piano, cello, fiolin eller spiller til gudstjenestene, hjelper han også til på andre måter, slik som på bildet ved siden av.
Det har vært veldig kjekt å ha Fiw i menigheten, og vi tenker på å utvikle dette konseptet. Kanskje er det også flere unge rundt i diverse menigheter i Thailand som kunne hatt lyst til å komme for å utvikle seg innen musikk, for så å bringe det de har lært tilbake til hjemplassen sin, og formidle det videre?

Fra orkester-festival på ISB forrige helg.

Sal.150,1: Halleluja! Lovsyng Gud i hans helligdom! Lov ham i hans mektige hvelving. Lov ham for hans storverk. Lov ham for hans store velde. Lov ham med gjallende horn. Lov ham med harpe og lyre. Lov ham med trommer og dans. Lov ham med strengespill og fløyte. Lov ham til tonene symbaler! Alt som har ånde, skal love HERREN. Halleluja!
Vær gjerne med å be for musikkskolen.

Video-opptak fra sommerkonserten 1. juni 2014 og ellers litt av hvert fra hverdagen.

Nå er vi godt i gang med høstsemesteret etter en avslappende og god sommerferie i Norge.

Noe av det Dag og jeg har jobbet med i det siste er video-opptakene fra sommerkonserten til Immanuel stryke-orkester. Nå er vi ferdig med siste sangen, så tenker vi å samle alt på en DVD etter hvert. Men foreløpig har vi lastet et og et stykke opp på "You Tube" etterhvert som de er ferdigredigert. Så dersom noen av dere har lyst til å høre og se litt fra konserten vår, kan dere gå inn på "You Tube". På søkefeltet skriver dere så: Immanuel Lutheran Church Orchestra. Da kommer forhåpentligvis stykkene vi har lastet opp fram.

Dere kan også trykke på disse direktelinkene:

Khamen Saiyoke 

Hungarian Rhapsody No. 2

You Raise me up

Allelujah, Mozart

The best of ABBA

My Heart will go on

Suite for string by Stephen Maniam

Theme from Schindler's list

Celtic Suite

Gabriels obo

Air
Bach: Concerto for two violins and orchestra in D Minor

Ellers har Ola startet på IB, de to siste årene på videregående skole. Første år helt siden han begynte i barnehagen som treåring at han ikke trenger å bruke skoleuniform. Men det er likevel ganske streng kleskode. Dongeri eller joggebukeser er ikke lov. Heller ikke T-skjorter, joggesko, sandaler, flip flops, eller sterke farger. Nå skal de være de store og ansvarlige på skolen som skal gå foran med et godt eksempel for de yngre. Foreløpig ser det ut til at han er spent og klar til innsats.

Vi kom såpass tidlig tilbake fra Norge i år at jeg fikk med meg morsdagsfeiringen i Immanuel kirke. Dette er en stor og viktig dag i Thailand og mye kjærlighet og respekt blir vist mellom mor og barn. Det er ikke ofte en ser at menneskene her har fysisk kontakt, men denne dagen er et av unntakene. Flott å se store voksne gutter gi gode klemmer og tårer til mødrene sine. Jeg hadde ingen av barna mine der, men hva gjør vel det når mange av elevene mine var der?

Ellers er det masse god thai-frukt og annen thai-mat som det er godt å komme hjem til.

 Også elevene da, både de små...

og de større.
Sjønnasen på det siste bildet er faktisk sønnen til en av mine tidligere elever. Nå har jeg vært her så lenge at jeg snart kan begynne å undervise andre generasjons fiolinister. Det kan jo bli spennende.
Ellers har Fiw fått cellotimer hos en skikkelig cellolærer på Mahidol universitet mens jeg var i Norge. Det har gått så bra at læreren ønsker at Fiw skal søke om opptak der på cello der til neste år. Fiw selv ønsker nok helst å studere piano, men det er nok kanskje vanskeligere å komme inn på. Uansett har han lært veldig mye som han nå kan lære videre til de andre cellistene våre.

Oppdatering april-juni 2014

Songkran-feiring i Immanuel kirke

 Trodde jeg var kommet inn i en god trend med tanke på bloggskriving, men...
så skjer det igjen, akkurat når en har mest å fortelle så det blir for travelt til å sette seg ned. Og når i tillegg datamaskinen ikke er tilgjengelig på en stund siden vi holdt på å flytte, så sklei det ut. Jo lenger tid det går, jo verre er det å få kommet i gang igjen, for det er så mye å fortelle om, og det er vanskelig å vite hvor jeg skal begynne.
Jeg får gå helt tilbake til april, etter orkesterleiren jeg skrev om sist. Samtidig med palmesøndag var det stor feiring av Thai nyttår her (Songkran). Etter å ha markert dagen i Immanuel, tok Dag og jeg oss en lang gåtur i nabolaget for å få med oss litt av stemningen, og gikk blant annet gjennom Silom, der det var full vannkrig.

Vi nærmer oss Silom

Jeg prøver forgjeves å beskytte kameraet fra å bli vått

 Skjærtorsdag inviterte vi menigheten hjem til oss, noe som er en tradisjon etterhvert.

Gudstjeneste

Fotvasking

og mat, selvfølgelig

 Så var det langfredag. Kammerorkesteret vårt som består av de eldste elevene mine, hadde øvd inn et rolig program som vi framførte i veksel med bibellesing og bønn.

Og så var det første påskedag, og feststemning i kirken.

Ungdommene hadde pyntet kirkerommet.

Orkesteret deltok med egenarrangerte salmer.

Dag var prest i Phrasicharoen kirke 1. påskedag der de blant annet hadde 8 som ble døpt.

Her ser dere evangelisten i den kirken, Suriya, som sammen med kona si, Nong, jobber i Phrasicharoen.

 Rett etter påske var det leir for barna som er med på ettermiddagsaktivitetene på Lovsangshjemmet. Leiren var preget av mye lek og moro, samt undervisning og aktiviteter fordelt på tre økter med enten orkester eller kunst.

 Dag benyttet muligheten mens jeg var vekke til å starte flyttingen vår. Ikke langt, bare opp tre etasjer til en litt mindre, men mye lysere leilighet. Den neste uken handlet det meste om flytting: sortering, rydding, hiving, vasking, og å komme på plass i den nye leiligheten. Utrolig deilig å bli kvitt masse rot og støv, og på en måte å begynne på nytt.

Utsikt fra den nye leiligheten

 På 17. mai kunne vi invie leiligheten med besøk av gode kollegaer.

 Ellers var det mye annet som skjedde før det på 17. mai. På bildet under ser dere Ola i 17. maitog hos ambassadøren. Han er ellers opptatt med eksamener for tiden, 13 IGCSE-eksamener i løpet av en måneds tid. Neste år begynner han med IB, de to siste årene på videregående.

 På ettermiddagen på 17. mai, spilte jeg og kammerorkesteret på en cafe-konsert. Helt nytt publikum og god stemning

 På bursdagen min stilte Dag opp med å lage både varm sjokolade på morgenen og Lasagne og marengekake på kvelden. Kvelden ble feiret sammen med noen venner av oss.

Vær så god!

Kaken smakte veldig godt

Dagen etterpå hadde jeg en gruppe fra orkesteret hjemme på kakebaking.

God stemning

Spising på ekte Thai-vis, en tallerken med kake, men alle hadde hver sin skje!

Og kaken smakte visst godt!

 Og så var det konsert-forberedelse. Siden de unge hadde sommerferie, og Ton heller ikke hadde konserter med Thailand Philharmoniske orkester, fikk vi øvd ganske mye i april og mai. Men siste uken før konserten, hadde vi skikkelig hardskjør, med øvelse hver kveld (selv om skolene da hadde startet opp igjen med et nytt semester). Søndag, en uke før konserten, var vi så heldige å få besøk av en kjent dirigent, Jonathan Mann, som jobbet med orkesteret i tre timer. Utrolig kjekt å se hvor mye musikk han klarte å dra fram fra alle. Han ble også med på konserten og dirigerte et stykke der (Premiere i Asia av Stephen Maniams "Suite for Strings"). Jonathan har sagt at han ønsker å hjelpe mer også i framtiden, så det er kjempebra. Han gav også Ton noen gode råd som dirigent.

Jonathan Mann i aksjon

Strykeorkesteret vårt

Juniororkesteret. Vanskelig å få samlet alle til et fellesbilde. På konserten kom det ennå to til.

Kjekt med besøk av Joke. Han hjalp masse til i forbindelse med konserten. Her deler vi ut invitasjoner til konserten i nabolaget.

Og så kom den store dagen da vi skulle ha konsert. Vi hadde leid oss inn i Kukrit Institutt, ikke så langt fra der vi bor for anledningen. Denne gangen hadde vi ikke så mye kirkemusikk på programmet, og vi ønsket å nå ut til et større publikum. Vi brukte ganske mye tid og krefter til å reklamere for konserten, og det kom faktisk ganske godt med folk. Her kommer noen bilder fra øvelsen før konserten.

Flott rom å ha konsert i!

Alle var veldig innstilt på å gjøre sitt aller beste. Her ser dere Ton, dirigenten vår i full konsentrasjon

Juniorene venter på å få bli med på sine tre sanger.

Jonathan Mann!

Så var det mat og kles-skifte før konserten skulle starte.

Da var vi endelig i gang

De av dere som er på Facebook, kan se mer bilder og høre opptak av noen av stykkene dersom dere går inn på Immanuel Music School sin side der. Opptakene er ikke veldig god lydkvalitet på, men vi håper å få laget en skikkelig DVD snart.

Etter konserten!

 Samme dag som konserten hadde vi også misjonsdag i Immanuel kirke på formiddagen. Alle var bedt om å kle seg opp i nasjonaldrakter. På grunn av intens varme og siden vi skulle ha konsert seinere på dagen, valgte jeg å ikke ta på meg bunad, men heller Thai/Laos klær.

Her ser dere oss dresset opp.

Synes vi var ganske fine den dagen. Legg merke til Fiw som har på ser Lahoo drakt.

Og så fellesbilde. Vi er som en stor familie.

 Og så kom dagen da Stephen skulle reise videre. Han fortsetter sykleturen sin rundt jorden, og skal i høst begynne som musikklærer på en internasjonal skole i Malaysia.
Han har vært voluntør hos oss siden nyttår, og har både undervist kontrabass, musikkteori, arrangering og komponering, og ellers vært et flott forbilde for ungdommene. Spesielt Fiw har lært veldig mye disse månedene. Fiw har komponert og arrangert flere stykker, og kan nå spille kontrabass også. Han klarte faktisk å spille kontrabass-stemmen til Bach sin dobbelkonsert i D-moll, men spilte cello på konserten, siden vi trengte han der.

På flyplassen

 Det høres kanskje ut som alt er fryd og gammen her hos oss, men det er bare mye kjekkere å skrive om alt det som er bra, enn det triste og tragiske vi selvfølgelig også møter på i slummen. For eksempel så mistet vi en av de tre cellistene vi hadde, tre dager før konserten. Hun fikk rett og slett ikke lov til å komme mer av moren. Jeg prøvde å argumentere med at dersom hun bare ble med tre dager til så vi fikk gjennomført konserten, kunne hun gjerne ta en måned fri etterpå. Men det nyttet ikke. Mangel på forståelse fra de foresatte for det vi holder på med er et stort problem. Mange av barna får heller ikke lov av foreldrene å ta med fiolinen hjem for å øve, fordi de forstyrrer de voksne. Tidligere var det vanlig at omtrent ingen av foreldrene kom for å høre på barna når de opptrådte, men det begynner å bli litt bedre. Denne gangen var det en god del som kom.

Forrige uke startet det teologiske fakultet (LST) opp med nytt semester etter sommerferien. Første uka var det seminar med Magnar Karltveit fra Misjonshøgsolen i Stavanger. Dag var med som oversetter hele uka. De virket utrolig fornøyd med seminaret, og kom med sterke ønsker om å få denne flinke professoren tilbake også neste år. Bildet under er fra avslutningsgudstjeneste for seminaret og samtidig åpning av nytt semester.

Det er stille og fredelig i Lumpiniparken igjen etter at den var okkupert av demonstranter i et halvt år.

 Ja slik er det kuppmakerne ønsker å framstille Thailand nå. De har kommet for å gjenskape et fredelig, godt og sammensveiset land uten konflikter. Gulskjortene med sjefdemonstrant Suthep jubler. Endelig klarte de å nå målet sitt. Støttet av "høyere makter", militæret, domstolene, såkalte "nøytrale komiteer" innsatt av kuppmakerne etter forrige kupp i 2006, middelklassen og mange rike i Bangkok, har de klart å avsette enda en valgt regjering, hindret et valg, inntatt diverse regjeringsbygninger etter behag og skapt såpass mye konflikt og vold at militæret kunne si at det ikke var noe annet valg enn å ta makten. Mange utlendinger skjønte ikke hvorfor ikke myndighetene slo ned på demonstrasjonene, men det hadde myndighetene rett og slett ikke makt til å gjøre. Militæret troppet opp rundt demonstrantene for å si at de beskyttet "folket" som hadde rett til å demonstrere. Domstolene hadde også kommet med en dom som sa at demonstrantene var fredelige, og da kan de visst ikke bli dømt selv om det var skyting og vold.
Nå derimot, etter kuppet, skal alle være sammensveiset og glade, og det er totalt forbudt å protestere eller kritisere kuppmakerne. Selv fredelige demonstrasjoner som å vise et spesielt tegn, ta teip over munnen eller sitte å lese en bok er forbudt, og dersom du gjør det blir du arrestert.
Nå skal det reformeres og rekonsileres. Det gjøres blant annet slik som jeg leste i nyhetene i går: I alle offentlige skoler skal det snakkes positivt om makthaverne. Enhver kritikk er forbudt. Lærerne pålegges også å oppmuntre elevene og familiene til ikke å delta i noen form for demonstrasjoner. . Videre foreslår de (Sitat fra Khaosod English): "The deputy secretary of the OBEC, Mr. Kamol Rordklai, said yesterday that he is also considering revising school textbooks to reinforce a sense of patriotism among schoolchildren in support of the NCPO's reconciliation project. 

"We will improve modules in history, citizen duty, and morality, in accordance with the NCPO's policy, so that the children will know about unity and love for their country,” Mr. Kamol said."

Dersom offentlige ansatte hører om noen som ytrer "feil" meninger eller er kritiske til kuppmakerne eller kongehuset oppfordres de til å angi vedkommende. Det er opprettet et eget telefonnummer en kan ringe for å si fra. Ellers opplyser militær etteretning om at de har plassert personell i sivilt rundt i byen på skytrain, kjøpesentre Mc-Donalds, universiteter etc for å ta bilde av, rapportere og arrestere eventuelle demonstranter.

Portforbudet brukes til å få fred og orden og til å arrestere potensielle kritikere. Rødskjorteledere, alt fra sentrale ledere til de små på lokalplan, samt akademikere som har ytret behovet for å forandre på loven som forbyr kritikk av kongehuset, ser ut til å være de mest ettersøkte. De blir kalt inn, forsøkt å overtales til å forandre innstilling og tankesett gjennom diverse midler. Dersom de tilstår og lover å leve slik innbyggerne nå skal, gjennom å ikke ytre seg politisk og ellers oppføre seg som gode borgere, blir de sluppet ut igjen. Dersom de nekter blir de fengslet og kommer seinere opp for en militær domstol uten rett til advokat eller anke. Noen bare forsvinner.

Alle TV-stasjoner, aviser og internett blir nøye sensurert for at ikke feil informasjon skal komme ut. Det er masse snakk om hvor mye feil den forrige regjeringen gjorde mens militæret blir hyllet gjennom annonser og liknende, og kuppmakerne prøver å skape good will gjennom diverse aksjoner som gratis konserter, penger til risbøndene, og fengsling av kriminelle. Det som forundrer meg er at så mange, særlig av oppegående folk, til vanlig de mest positive, flinkeste og utdannede personene, synes dette er bra. Dette gjelder også flere personer i viktige stillinger i kirken. 

Det er mye nasjonalisme, og utenlanske medier som ser ting fra en annen side blir kraftig kritisert, og blir beskyldt for ikke å forstå Thailand.

 Vær gjerne med å be for Thailand, folket og framtiden!
 Vi reiser nå om en ukes tid hjem på sommerferie til Norge. God sommer!