Oppdatering april-juni 2014

Songkran-feiring i Immanuel kirke

 Trodde jeg var kommet inn i en god trend med tanke på bloggskriving, men...
så skjer det igjen, akkurat når en har mest å fortelle så det blir for travelt til å sette seg ned. Og når i tillegg datamaskinen ikke er tilgjengelig på en stund siden vi holdt på å flytte, så sklei det ut. Jo lenger tid det går, jo verre er det å få kommet i gang igjen, for det er så mye å fortelle om, og det er vanskelig å vite hvor jeg skal begynne.
Jeg får gå helt tilbake til april, etter orkesterleiren jeg skrev om sist. Samtidig med palmesøndag var det stor feiring av Thai nyttår her (Songkran). Etter å ha markert dagen i Immanuel, tok Dag og jeg oss en lang gåtur i nabolaget for å få med oss litt av stemningen, og gikk blant annet gjennom Silom, der det var full vannkrig.

Vi nærmer oss Silom

Jeg prøver forgjeves å beskytte kameraet fra å bli vått

 Skjærtorsdag inviterte vi menigheten hjem til oss, noe som er en tradisjon etterhvert.

Gudstjeneste

Fotvasking

og mat, selvfølgelig

 Så var det langfredag. Kammerorkesteret vårt som består av de eldste elevene mine, hadde øvd inn et rolig program som vi framførte i veksel med bibellesing og bønn.

Og så var det første påskedag, og feststemning i kirken.

Ungdommene hadde pyntet kirkerommet.

Orkesteret deltok med egenarrangerte salmer.

Dag var prest i Phrasicharoen kirke 1. påskedag der de blant annet hadde 8 som ble døpt.

Her ser dere evangelisten i den kirken, Suriya, som sammen med kona si, Nong, jobber i Phrasicharoen.

 Rett etter påske var det leir for barna som er med på ettermiddagsaktivitetene på Lovsangshjemmet. Leiren var preget av mye lek og moro, samt undervisning og aktiviteter fordelt på tre økter med enten orkester eller kunst.

 Dag benyttet muligheten mens jeg var vekke til å starte flyttingen vår. Ikke langt, bare opp tre etasjer til en litt mindre, men mye lysere leilighet. Den neste uken handlet det meste om flytting: sortering, rydding, hiving, vasking, og å komme på plass i den nye leiligheten. Utrolig deilig å bli kvitt masse rot og støv, og på en måte å begynne på nytt.

Utsikt fra den nye leiligheten

 På 17. mai kunne vi invie leiligheten med besøk av gode kollegaer.

 Ellers var det mye annet som skjedde før det på 17. mai. På bildet under ser dere Ola i 17. maitog hos ambassadøren. Han er ellers opptatt med eksamener for tiden, 13 IGCSE-eksamener i løpet av en måneds tid. Neste år begynner han med IB, de to siste årene på videregående.

 På ettermiddagen på 17. mai, spilte jeg og kammerorkesteret på en cafe-konsert. Helt nytt publikum og god stemning

 På bursdagen min stilte Dag opp med å lage både varm sjokolade på morgenen og Lasagne og marengekake på kvelden. Kvelden ble feiret sammen med noen venner av oss.

Vær så god!

Kaken smakte veldig godt

Dagen etterpå hadde jeg en gruppe fra orkesteret hjemme på kakebaking.

God stemning

Spising på ekte Thai-vis, en tallerken med kake, men alle hadde hver sin skje!

Og kaken smakte visst godt!

 Og så var det konsert-forberedelse. Siden de unge hadde sommerferie, og Ton heller ikke hadde konserter med Thailand Philharmoniske orkester, fikk vi øvd ganske mye i april og mai. Men siste uken før konserten, hadde vi skikkelig hardskjør, med øvelse hver kveld (selv om skolene da hadde startet opp igjen med et nytt semester). Søndag, en uke før konserten, var vi så heldige å få besøk av en kjent dirigent, Jonathan Mann, som jobbet med orkesteret i tre timer. Utrolig kjekt å se hvor mye musikk han klarte å dra fram fra alle. Han ble også med på konserten og dirigerte et stykke der (Premiere i Asia av Stephen Maniams "Suite for Strings"). Jonathan har sagt at han ønsker å hjelpe mer også i framtiden, så det er kjempebra. Han gav også Ton noen gode råd som dirigent.

Jonathan Mann i aksjon

Strykeorkesteret vårt

Juniororkesteret. Vanskelig å få samlet alle til et fellesbilde. På konserten kom det ennå to til.

Kjekt med besøk av Joke. Han hjalp masse til i forbindelse med konserten. Her deler vi ut invitasjoner til konserten i nabolaget.

Og så kom den store dagen da vi skulle ha konsert. Vi hadde leid oss inn i Kukrit Institutt, ikke så langt fra der vi bor for anledningen. Denne gangen hadde vi ikke så mye kirkemusikk på programmet, og vi ønsket å nå ut til et større publikum. Vi brukte ganske mye tid og krefter til å reklamere for konserten, og det kom faktisk ganske godt med folk. Her kommer noen bilder fra øvelsen før konserten.

Flott rom å ha konsert i!

Alle var veldig innstilt på å gjøre sitt aller beste. Her ser dere Ton, dirigenten vår i full konsentrasjon

Juniorene venter på å få bli med på sine tre sanger.

Jonathan Mann!

Så var det mat og kles-skifte før konserten skulle starte.

Da var vi endelig i gang

De av dere som er på Facebook, kan se mer bilder og høre opptak av noen av stykkene dersom dere går inn på Immanuel Music School sin side der. Opptakene er ikke veldig god lydkvalitet på, men vi håper å få laget en skikkelig DVD snart.

Etter konserten!

 Samme dag som konserten hadde vi også misjonsdag i Immanuel kirke på formiddagen. Alle var bedt om å kle seg opp i nasjonaldrakter. På grunn av intens varme og siden vi skulle ha konsert seinere på dagen, valgte jeg å ikke ta på meg bunad, men heller Thai/Laos klær.

Her ser dere oss dresset opp.

Synes vi var ganske fine den dagen. Legg merke til Fiw som har på ser Lahoo drakt.

Og så fellesbilde. Vi er som en stor familie.

 Og så kom dagen da Stephen skulle reise videre. Han fortsetter sykleturen sin rundt jorden, og skal i høst begynne som musikklærer på en internasjonal skole i Malaysia.
Han har vært voluntør hos oss siden nyttår, og har både undervist kontrabass, musikkteori, arrangering og komponering, og ellers vært et flott forbilde for ungdommene. Spesielt Fiw har lært veldig mye disse månedene. Fiw har komponert og arrangert flere stykker, og kan nå spille kontrabass også. Han klarte faktisk å spille kontrabass-stemmen til Bach sin dobbelkonsert i D-moll, men spilte cello på konserten, siden vi trengte han der.

På flyplassen

 Det høres kanskje ut som alt er fryd og gammen her hos oss, men det er bare mye kjekkere å skrive om alt det som er bra, enn det triste og tragiske vi selvfølgelig også møter på i slummen. For eksempel så mistet vi en av de tre cellistene vi hadde, tre dager før konserten. Hun fikk rett og slett ikke lov til å komme mer av moren. Jeg prøvde å argumentere med at dersom hun bare ble med tre dager til så vi fikk gjennomført konserten, kunne hun gjerne ta en måned fri etterpå. Men det nyttet ikke. Mangel på forståelse fra de foresatte for det vi holder på med er et stort problem. Mange av barna får heller ikke lov av foreldrene å ta med fiolinen hjem for å øve, fordi de forstyrrer de voksne. Tidligere var det vanlig at omtrent ingen av foreldrene kom for å høre på barna når de opptrådte, men det begynner å bli litt bedre. Denne gangen var det en god del som kom.

Forrige uke startet det teologiske fakultet (LST) opp med nytt semester etter sommerferien. Første uka var det seminar med Magnar Karltveit fra Misjonshøgsolen i Stavanger. Dag var med som oversetter hele uka. De virket utrolig fornøyd med seminaret, og kom med sterke ønsker om å få denne flinke professoren tilbake også neste år. Bildet under er fra avslutningsgudstjeneste for seminaret og samtidig åpning av nytt semester.

Det er stille og fredelig i Lumpiniparken igjen etter at den var okkupert av demonstranter i et halvt år.

 Ja slik er det kuppmakerne ønsker å framstille Thailand nå. De har kommet for å gjenskape et fredelig, godt og sammensveiset land uten konflikter. Gulskjortene med sjefdemonstrant Suthep jubler. Endelig klarte de å nå målet sitt. Støttet av "høyere makter", militæret, domstolene, såkalte "nøytrale komiteer" innsatt av kuppmakerne etter forrige kupp i 2006, middelklassen og mange rike i Bangkok, har de klart å avsette enda en valgt regjering, hindret et valg, inntatt diverse regjeringsbygninger etter behag og skapt såpass mye konflikt og vold at militæret kunne si at det ikke var noe annet valg enn å ta makten. Mange utlendinger skjønte ikke hvorfor ikke myndighetene slo ned på demonstrasjonene, men det hadde myndighetene rett og slett ikke makt til å gjøre. Militæret troppet opp rundt demonstrantene for å si at de beskyttet "folket" som hadde rett til å demonstrere. Domstolene hadde også kommet med en dom som sa at demonstrantene var fredelige, og da kan de visst ikke bli dømt selv om det var skyting og vold.
Nå derimot, etter kuppet, skal alle være sammensveiset og glade, og det er totalt forbudt å protestere eller kritisere kuppmakerne. Selv fredelige demonstrasjoner som å vise et spesielt tegn, ta teip over munnen eller sitte å lese en bok er forbudt, og dersom du gjør det blir du arrestert.
Nå skal det reformeres og rekonsileres. Det gjøres blant annet slik som jeg leste i nyhetene i går: I alle offentlige skoler skal det snakkes positivt om makthaverne. Enhver kritikk er forbudt. Lærerne pålegges også å oppmuntre elevene og familiene til ikke å delta i noen form for demonstrasjoner. . Videre foreslår de (Sitat fra Khaosod English): "The deputy secretary of the OBEC, Mr. Kamol Rordklai, said yesterday that he is also considering revising school textbooks to reinforce a sense of patriotism among schoolchildren in support of the NCPO's reconciliation project. 

"We will improve modules in history, citizen duty, and morality, in accordance with the NCPO's policy, so that the children will know about unity and love for their country,” Mr. Kamol said."

Dersom offentlige ansatte hører om noen som ytrer "feil" meninger eller er kritiske til kuppmakerne eller kongehuset oppfordres de til å angi vedkommende. Det er opprettet et eget telefonnummer en kan ringe for å si fra. Ellers opplyser militær etteretning om at de har plassert personell i sivilt rundt i byen på skytrain, kjøpesentre Mc-Donalds, universiteter etc for å ta bilde av, rapportere og arrestere eventuelle demonstranter.

Portforbudet brukes til å få fred og orden og til å arrestere potensielle kritikere. Rødskjorteledere, alt fra sentrale ledere til de små på lokalplan, samt akademikere som har ytret behovet for å forandre på loven som forbyr kritikk av kongehuset, ser ut til å være de mest ettersøkte. De blir kalt inn, forsøkt å overtales til å forandre innstilling og tankesett gjennom diverse midler. Dersom de tilstår og lover å leve slik innbyggerne nå skal, gjennom å ikke ytre seg politisk og ellers oppføre seg som gode borgere, blir de sluppet ut igjen. Dersom de nekter blir de fengslet og kommer seinere opp for en militær domstol uten rett til advokat eller anke. Noen bare forsvinner.

Alle TV-stasjoner, aviser og internett blir nøye sensurert for at ikke feil informasjon skal komme ut. Det er masse snakk om hvor mye feil den forrige regjeringen gjorde mens militæret blir hyllet gjennom annonser og liknende, og kuppmakerne prøver å skape good will gjennom diverse aksjoner som gratis konserter, penger til risbøndene, og fengsling av kriminelle. Det som forundrer meg er at så mange, særlig av oppegående folk, til vanlig de mest positive, flinkeste og utdannede personene, synes dette er bra. Dette gjelder også flere personer i viktige stillinger i kirken. 

Det er mye nasjonalisme, og utenlanske medier som ser ting fra en annen side blir kraftig kritisert, og blir beskyldt for ikke å forstå Thailand.

 Vær gjerne med å be for Thailand, folket og framtiden!
 Vi reiser nå om en ukes tid hjem på sommerferie til Norge. God sommer!