Den minste jenta som står fremst, er den eneste jeg har igjen av de som gikk ut av barnehagen i fjor. Jeg hadde flere andre som var veldig ivrige og flinke, som jeg var nesten helt sikker på at ville fortsette, men ingen av dem har kommet tilbake etter at de begynte på skolen. Denne jenta derimot strevde en god del både med å huske sangene og å holde fiolin og fingrer på rett plass, og hadde ikke kommet særlig langt. Men allerede på avslutnings-seremonien til barnehagen kom bestemoren og ville melde henne på lørdagsfiolingruppen som hun hadde hørt om. Jenta er tålmodig og ivrig og kommer så ofte det er sjanse til å få undervisning. En dag snakket jeg med barna om at de burde høre ofte på fiolin-CDen jeg hadde gitt dem. Men det viste seg at denne jenta ikke hadde noen CD-spiller, datamaskin eller noe annet som hun kunne bruke til å lytte til musikken. En litt eldre jente derimot hadde, så jeg foreslo at hun kunne gå til henne å høre på. Men det fikk hun ikke lov til, sa hun. Jeg prøvde meg med at kanskje foreldrene ville gi henne lov dersom de skjønte hvor viktig det var, men da så hun bare spørrende på meg. Det viste seg nemlig at hun ikke hadde noen foreldre. Moren var død og faren fraværende. Det var bestemoren som tok seg av henne.
Det har vært noen barn fra menigheten i soi 50 som har spurt om å få begynne å spille fiolin lenge. Jeg har ikke hatt kapasitet til å ta imot dem, men i mai gav jeg etter og sa ja likevel, etter at en mor som har spilt et års tid sa at hun ville hjelpe til å øve med dem. Dermed startet jeg opp en nybegynnergruppe en time før den andre store lørdagsgruppen. Noen andre barn i nabolaget til Immanuel hang seg med i samme slengen, blant annet to søstre som var venninner til noen andre elever jeg har. Disse to, Bus (nr. 2 på bildet over) og Ice (til venstre på bildet under) har overrasket meg stort, og vist seg til å være til utrolig god nytte for hele fiolinskolen. I tillegg til å være veldig lærevillige, oppmerksomme og positive, har de nemlig skjønt noe veldig viktig: At det er noe som heter å øve! Etter to uker var de flinke nok til å bli med i den store lørdagsgruppen, og nå, etter fire måneder med undervisning kan de spille like mange stykker som flere av de som har spilt 4-5 år. Det som er bra er at det ser ut som iveren har smittet til de gamle elevene. Plutselig har de også begynt å få større framgang, kommer oftere på timer , og noen av dem har også begynt å øve. Håper det varer.
