Her i Thailand har jeg tenkt, det skjer så langt vekke fra oss, det er lite vi kan gjøre.
Men hvor langt vekke er egentlig disse menneskene som blir rammet? Plutselig, forrige søndag dukket det opp en mann fra Pakistan i Immanuel kirke, midt i korøvelsen, som søkte et kristent fellesskap. Han fortalte at han og familien hadde rømt fra forfølgelse i Pakistan, og bodde nå i Bangkok. De hadde vært her i 7 måneder, kunne ikke thai, bare litt engelsk, hadde ikke arbeidstillatelse så de kunne ikke jobbe, og barna hadde ikke noe skoletilbud. A. Ant, presten vår, fortalte meg at i Samrong, en annen luthersk menighet litt mer i utkanten av Bangkok, var det en hel gruppe med pakistanere i samme situasjon, som hadde kommet til kirken der.
I går kom mannen tilbake til Immanuel, men nå sammen med kone og to skjønne, små barn. De var med på både gudstjeneste, søndagsskole, lunch, korøvelse og sportsdag.
I dag ringte det en pakistansk mann til meg og sa han ville møte meg for å fortelle om deres situasjon. Jeg var innstilt på en etterlengtet fridag, første på ca. en måned, og hadde dessuten en del kontorarbeid jeg måtte få unna, så jeg hadde ikke mye lyst til å gå. Jeg forsto ikke helt hva han sa til meg i telefonen heller, jeg trodde kanskje det var samme mannen som hadde vært i Immanuel, så jeg tenkte at jeg får vel gå for å sjekke hva dette er for noe. Til slutt klarte vi å få avtalt et møtested, og jeg gikk for å møte personen. Nå viste det seg at dette var en annen person som hadde funnet mobilnummeret mitt i en katalog over misjonærer i Thailand. Han presenterte seg som pakistansk pastor, og hadde også med seg en annen mann som var i en vanskelig situasjon.
Jeg ble ganske skeptisk etter at de viste meg hvordan de hadde funnet telefonnommeret mitt, og også da de viste meg kopier av diverse dokumenter, som beviste hvem de var. Typisk slik svindlere eller folk som vil be om penger går fram, men likevel hørte jeg på hva de hadde å si. De fortalte mye av det samme som jeg nettopp hadde fått høre om siste uken gjennom besøket i Immanuel. De bodde ute i Samrong, og kunne navnet på presten der. Pastoren bad ikke direkte om penger, men om gamle klær, bibler, om forbønn og om jeg eller noen andre kolleger, etter å ha hørt om deres situasjon, kunne tenke oss å sette i gang noen tiltak som kunne være til hjelp. Pastoren ville ikke legge noen byrde på meg, men jeg lovte å ta dette opp med kollegaene mine.
Disse, våre kristne søken, trenger tydeligvis hjelp.
Hva kan vi, og hva bør vi gjøre? Vi har jo mer enn nok å gjøre allerede?
Dere i Norge opplever kanskje noe av det samme...?
