Vi hadde 6 deilige dager i Hua Hin. Godt å få slappe av litt og komme vekk fra stresset og usikkerheten rundt flomsituasjonen. Utrolig nok har vi sluppet unna vannet (foreløpig i hvert fall) både der vi bor, rundt Immanuelkirken/Lovsangshjemmet og i området rundt skolen til Knut og Ola. De har nå fått tillatelse fra myndighetene om å starte opp igjen forrige mandag. Thaiskolene derimot er fremdeles stengt, og LST (presteskolen) der jeg underviser en gang i uka har bestemt seg for å vente å åpne til 8. januar.
Det har nå vært flom i landet siden midten av juli, og jeg leste for noen dager siden at 64 av 77 provinser i landet har vært/er berørt. Veldig mange mennesker har fått husene sine fulle av vann, mistet arbeidsplasser (blant annet siden veldig mange fabrikker ligger under vann), og mange har mistet risavlingen sin. Et lyspunkt er at den fattigste delen av landet, Isaan, som ofte er plaget av tørke, ikke er så hardt rammet denne gangen.
Det er fremdeles mye vann i og rundt Bangkok, og tirsdag 9. november var vi klare for en ny hjelpesending med mat, vann og medisiner til flomrammede. Også denne gangen reiste vi avgårde i to lastebiler, samt noen høye biler. På bildet øverst ser dere noen glade hjelpere klare for avreise.
Jeg hadde ikke turt å kjøre i så høyt vann. Glad jeg fikk sitte på med presten vår.
Her på bildet prøver vi å si tusen takk til alle som har bidratt med penger, ikke minst i Norge, noe som har gitt oss mulighet til å kunne hjelpe.
Så over til noe helt annet. Jeg var redd for at den store orkester-festivalen på Bangkok Patana School som var planlagt nå i helgen skulle bli avlyst pga. flommen. Det ble den først også, men så klarte de å få den til likevel. Det var bra, for nå har vi øvd ganske hardt fram mot dette siste måneden. Jeg hadde med meg 10 elever fra Immanuel musikkskole i alderen 12-16 år.
Sammen med elever fra tre internasjonale skoler i byen utgjorde vi et strykeorkester på over 100 persomer.
Jeg måtte trø til å dirigere et av stykkene. Det var det eneste jeg grudde meg til. Ellers var alt annet bare gøy. Vi øvde fredag ettermiddag og lørdag formiddag, og kl. 15 ble festivalen avsluttet med konsert.
Det burde kanskje være nok spilling for helgen, men vi ventet besøk av en gruppe fra Norge på 33 personer på gudstjenesten i Immanuel dagen etter, så det endte opp med at vi øvde også lørdagskvelden fram til 21.30, og søndag morgen før gudstjenesten.
I Immanuel er hele det forhøyede alterpartiet fullt av ting som er stablet opp der pga. fare for flom. Det fører til at vi ikke kan bruke powerpoint, noe som hadde vært svært nyttig med så masse utenlanske gjester på gudstjenesten. Kanskje enda verre er det at pianoet er lagret lengst inne utilgjengelig for spilling.
Heller ikke mikrofoner og elektrisk utstyr var tilgjengelig for bruk. Men vi hadde i hvert fall et strykeorkester på 11 personer, Joke som ledet gudstjenesten og kunne oversette det viktigste til engelsk, og en god prest, så vi klarte nå å gjennomføre gudstjenesten på en ganske grei måte.
Mens jeg har vært fullt opptatt her i Bangkok har Dag og alle de andre misjonærene som jobber i ELCT hatt samling i Ubon. De hadde visst hatt det fint de også i helgen.
Forrige tirsdag og i dag har jeg bakt horn. Det er kanskje ikke så spesielt for mange av dere som leser dette, men for meg var det faktisk rart. Tror nemlig ikke jeg har gjort det på ca. 11 år. Måtte til og med ringe søstera mi for å spørre om hjelp siden jeg hadde glemt ut hvordan jeg skulle gjøre det. Kanskje det var ferien i Hua Hin som gav meg overskuddet.
