Billig i Thailand!

De fleste har vel hørt hvor billig det er å kjøpe ting her i Thailand. Norske turister reiser ofte storfornøyde hjem med koffertene overfylte av klær ol.
En viktig grunn for det lave prisnivået er at det er så billig arbeidskraft her, særlig blant de med lavest utdanning.
Nam Phueng har ikke vært med på hverken aktiviteter eller noe som har skjedd i kirken den siste måneden. Hun kommer fra en familie med veldig lav inntekt, og nå i sommerferien skaffet moren, som jobber på Tesco Lotus, henne en jobb der. Jeg snakket med lillesøsteren hennes i går, og hun sa at Nam Phueng gikk hjemmefra 7.30 på morgenen og kom ikke hjem fra jobb før ca. 21-22 på kvelden. Hun jobber altså over 12 timer, 7 dager i uka. Og for det får hun en dagslønn på 250 bath, dvs. ca. fire norske kroner timen. Det verste er at dette er helt vanlig i dette landet. Verden er ikke rettferdig.
Håper i det minste Nam Phueng ser hvor viktig det er å få seg en utdannelse. Hun skal nå begynne i 2. klasse på videregående.

Hva med Knut?

Det var en av bloggleserne som spurte hva Knut holder på med for tiden. Jeg har ikke nevnt han på en stund.
Knut hadde nettopp to uker skolefri. Vi så ikke særlig mye til ham. Han befant seg nemlig det aller meste av tiden på og ved den flotte, nyåpnede wakeboard-parken i utkanten av Bangkok. Vi har betalt ett års medlemskap for han der, så da kan han stå så ofte han vil uten å betale ekstra.
Nå har skolen startet igjen, men det er jo enda noen timer igjen på dagen, så da er det bare å finne seg en måte å komme seg fra skolen og ut til Thai Wake Park.

Påske

Palmesøndag, den stille uken og påskemorgen er forbi. Her kommer noen glimt fra markeringen i Immanuel dette året.

Jeg var i utgangspunktet ikke med i planleggingen av påskefeiringen i det hele tatt, men må innrømme at jeg ble litt skuffet da jeg hørte hva som var planen for dette året. I tillegg til søndagsgudstjenestene var det kun lagt opp til påskenattsmesse (felles for alle de lutherske menighetene her i Bangkok). Presten skulle rett og slett reise bort resten av uka.

Fra langfredag begynte den største og viktigste ferien i året for thaiene, nemlig Song kran, thaienes store nyttårsfeiring. Da reiser utrolig mange hjem til slekta. Det gjaldt også mange i menigheten, så det var nok grunnen. Jeg syntes likevel det var leit å ikke markere påsken mer. Det er nemlig ingenting i dette landet som hjelper oss til å huske at det er påske uten det vi lager til selv.
Presten og andre folk i menigheten er alltid positive til forslag jeg kommer med, så i siste liten ble det annonsert Skjærtorsdag- og Langfredags-markeringer.

Å invitere til påskemåltid på Skjærtorsdag er noe vi egentlig har gjort nesten hvert år. Trodde ikke det ville komme særlig mange pga. at så mange var bortreist og fordi demonstranter hadde begynt å stenge av gatene i Bangkok, men utrolig nok, det kom en hel gjeng, og alle som prøvde å komme, kom fram.


En god del av de som kom hadde aldri vært med på å feire påske før, så Dag forklarte hva som skjedde på Skjærtorsdag. Han la også vekt på at for Gud har alle mennesker samme verdi. Så hadde vi fotvasking.

Kjekt at Haldstudentene som har jobbet et halvt år her nå, og skulle reise tilbake til Norge samme kveld, kom.

Noen av fiolinelevene mine hadde også lyst til å komme.

Og så var det mat. Blant annet hadde vi lam. Det er noe thaiene aldri spiser, men mange likte lammefrikaseen til Dag veldig godt.

Så var det Langfredag. Ton og jeg arrangerte en Langfredags-meditasjon i Immanuelkirken. Det var veksling mellom rolig musikk, mest fiolin, bibellesning og lysslukking.

Ton ledet det hele.

I tillegg til Ton spilte også May to stykker.

I tillegg til tre yngre barn som spilte ett stykke, ser dere alle som var til stede på bildet under. Ikke akkurat store gjengen, men vi var alle enige om at det hadde vært en fin stund.

Kanskje kan vi gjøre noe lignende neste år, kanskje med litt bedre planlegging og annonsering, og så håpe at gatene ikke er fulle av sinte demonstranter. Får håpe at landet kan finne en fredelig og god løsning på problemene.

Store kontraster

Noen ganger føles det som vi lever i to forskjellige verdener her i Thailand. Gjennom skolen til barna våre og fritid møter vi en der det gjelder å fylle dagene med lykke og læring og gjennom jobben i slummen, en helt annen verden, som jeg nok ofte ikke helt klarer å forstå.
I går hadde jeg vært et ærend litt utenfor byen og var på vei til fiolinundervisning i Lovsangshjemmet. Jeg svingte av motorveien ved havnen, som er rett i nærheten av Lovsangshjemmet. Der er det et lyskryss, og jeg har flere ganger møtt barn som tigger der. Likevel fikk jeg meg en støkk i går da jeg møtte tre av barna jeg kjenner fra Lovsangshjemmet. To av dem er faktisk blandt fiolinelevene mine. De stokk litt de også, og ble litt flaue når de så hvem det var som satt i bilen. Jeg spurte dem hvorfor de var her, og om de ikke heller kunne komme å spille litt fiolin. De sa at det var en eldre som hadde sagt de skulle tigge, men at de ville komme litt seinere. Disse barna kom ikke på aktivitetene i går. Vi har åpent fra kl. 11-15 tirsdag, onsdag og torsdag, og jeg kan ikke forstå de voksne som har ansvaret for disse barna at de ikke sender dem til oss i stedet for å la dem tigge.
Livet er nok hardt for mange av dem, men likevel.....