Til Paris og Mali!

Jeg har vært i Paris! Bildet er tatt 2. november. Da hadde Mildred, Espen og jeg som var på vei til en konferanse i Mali, 19 timer i Paris. Vi benyttet anledningen til å se litt av byen ved å følge en turistbuss rundt. Det var en nydelig by med mange gamle, flotte byggverk. Spesielt å oppleve en skikkelig høstdag igjen, men veldig kaldt. Jeg fikk med meg både gudstjeneste og en liten orgelkonsert i Notre Dame kirken.



Så fløy vi videre til Mopti i Mali. Flyplassen der var ganske så forskjellig fra den flotte, nye flyplassen i Bangkok. Det meste var veldig annerledes. Mye fattigdom og ingen skyskrapere. Lite biler og bare hovedgaten i Sevare hvor vi bodde var asfaltert.

Men de solgte noen nydelige ull- og bomullstepper tepper utenfor hotellet.

Jeg ble også imponert over de flotte, fargerike, skreddersydde klærne mange gikk med.

Jenter og kvinner bar ting på hodet akkurat som jeg hørte om fra Afrika da jeg var liten.

Det var veldig interessant og fasinerende å lære om hvordan samfunnet fungerer i området. Elven og deltaet skaper livsgrunnlag for veldig mange mennesker. Tre forskjellige folkegrupper veksler om å bo og bruke deltaet alt etter hvilken årstid det er. Jorden blir dyrket når elven flommer utover et digert område i regntiden. Når vannet har sunket til et visst punkt så en kan se en spesiell stein, kan den første kvegflokken begynne å komme. Dyrene beiter der bøndene nettopp har høstet inn, og gir samtidig jorden tilførsel av gjødsel. Det er detaljerte regler for hvor lenge hver flokk kan beite på en plass før de må dra videre, og neste kvegflokk kan komme. Når så vannet i elven trekker seg tilbake er det lettere å få tak i fisken, så da kommer folkegruppen som er fiskere og bruker området. Dette systemet har fungert i lang tid. Så lenge ingen blander seg inn og ikke naturen streiker. Men det er klart at i møte med vår tid med moderne jordbruk og industri er det en stor utfordring blant annet å få fram sin rett til jorda og vannet. En annen utfordring er en voldsom folkevekst i området.
NMS jobber særlig i forhold til Fulanifolket som driver med kveg. Mange er nomader og forflytter seg etter der det er beite. Fulanifolket er muslimer og har en helt annerledes kultur enn andre folkegrupper i området.
Bildene under er fra en ekskursjon vi hadde til en landsby med en gammel, berømt moske.


De minste barna ble båret på ryggen.


Barn er skjønne overalt i verden. En hel gjeng med unger fulgte med oss på tur gjennom landsbyen. Da vi reiste stod de og vinket oss farvell. Vondt å høre om at så mange som fire av syv barn i området dør før de blir ett år. Må være hardt å jobbe som misjonær der og oppleve at unge mennesker dør uten at du har mulighet til å hjelpe.



På søndagen fikk vi fra Thailand være med på Fulanigudstjeneste. NMS har helt fra starten av arbeidet for drøyt 20 år siden vært veldig opptatt av å være kontekstualiserte i forhold til å møte Fulani-kulturen. Det har vært viktig at måten å være på eller hvordan man kler seg ikke skal hindre menneskene fra å møte Gud. Det har også vært et mål at ingen skulle bli kristne på grunn av ting de kan få eller fordeler de kan oppnå. Det er noe av grunnen til at gudstjenestene blir feiret på matter under et stråtak i gården hos en av medlemmene. Kvinner og menn satt adskilt på hver deres matter. Kjekt å få være med.

Etter gudstjenesten fikk vi omvisning på senteret til misjonsorganisasjonene som samarbeider om arbeidet i Mali (MELM). Det er misjonærer både fra Norge og flere land i Afrika. Ole Harald viste oss et flott nytt bygg for mediearbeid. De lager blant annet radioprogram på fulani som sendes ut over et stort område. Stina som dere også ser på bildet under var med på kurset. Imponert over de flotte klærne alle misjonærene i Mali hadde.

Når NMS arrangerer kurs er det alltid mye program. I tillegg til å få høre om Mali og arbeidet der, var det også foredrag med dyktige NMS folk fra Stavanger og utveksling av arbeidserfaringer og utfordringer fra NMS-arbeid fra fire verdensdeler. En av ideene bak kurset er nettopp dette at vi kan lære av hverandre. Kanskje har noe de har gjort på Madagaskar også nytte i Thailand osv. Det var også kjekt å bli kjent med kollegaer fra mange land.


Siste dag fikk vi lære enda en ny folkegruppe å kjenne. Vi besøkte en landsby der de drev med jordbruk, og fikk høre om historie og kultur. På veien stoppet vi ved noen flotte, spesielle fjellformasjoner.





Det var veldig kjekt og interessant å få være med til Mali. Siden Thailand ligger 7 timer foran våknet jeg tidlig og fikk meg noen gode turer i den svale morgenluften. Jeg hadde også med meg min egen pute og fikk sove godt på natten. Mange andre derimot strevde med det. Flere fikk også malaria bare på den lille tiden vi var der. Luften var tørr, varm og full av støv fra den røde jorden. Må innrømme at det var veldig deilig å komme hjem til moderne, behagelige Bangkok etterpå. Godt å kunne gå på et kjøpesenter å møte smilende, behjelpelige thaier, kjøpe masse god og billig frukt og lunch og møte fiolinelever og familien igjen.

Terasseblomster

Jeg er ikke særlig flink til å stelle plantene mine ute på verandaen. Men kjekt er det når det plutselig dukker opp en nydelig blomst likevel.


De gamle orkideplantene jeg hadde hengende likte tydeligvis at jeg reiste på sommerferie til Norge i sommer så de fikk litt fred og ikke ble overvannet. For da jeg kom tilbake var det flere knopper, og de har fortsatt å blomstre hele høsten.

Ivrige fiolinelever

Må bare skrive litt om noen av fiolinbarna mine igjen. Det er jo dem jeg bruker mest tid, tanker og krefter på i løpet av en jobbuke. Tilsammen har jeg ca. 60 elever for tiden. Noen av dem, som barna på bildene under, er kjempeivrige. Hele høsten har de kommet på timer hele tre ganger i uka og selvfølgelig gjort store framskritt.Da er det kjekt å være lærer.
Den minste jenta som står fremst, er den eneste jeg har igjen av de som gikk ut av barnehagen i fjor. Jeg hadde flere andre som var veldig ivrige og flinke, som jeg var nesten helt sikker på at ville fortsette, men ingen av dem har kommet tilbake etter at de begynte på skolen. Denne jenta derimot strevde en god del både med å huske sangene og å holde fiolin og fingrer på rett plass, og hadde ikke kommet særlig langt. Men allerede på avslutnings-seremonien til barnehagen kom bestemoren og ville melde henne på lørdagsfiolingruppen som hun hadde hørt om. Jenta er tålmodig og ivrig og kommer så ofte det er sjanse til å få undervisning. En dag snakket jeg med barna om at de burde høre ofte på fiolin-CDen jeg hadde gitt dem. Men det viste seg at denne jenta ikke hadde noen CD-spiller, datamaskin eller noe annet som hun kunne bruke til å lytte til musikken. En litt eldre jente derimot hadde, så jeg foreslo at hun kunne gå til henne å høre på. Men det fikk hun ikke lov til, sa hun. Jeg prøvde meg med at kanskje foreldrene ville gi henne lov dersom de skjønte hvor viktig det var, men da så hun bare spørrende på meg. Det viste seg nemlig at hun ikke hadde noen foreldre. Moren var død og faren fraværende. Det var bestemoren som tok seg av henne.

Det har vært noen barn fra menigheten i soi 50 som har spurt om å få begynne å spille fiolin lenge. Jeg har ikke hatt kapasitet til å ta imot dem, men i mai gav jeg etter og sa ja likevel, etter at en mor som har spilt et års tid sa at hun ville hjelpe til å øve med dem. Dermed startet jeg opp en nybegynnergruppe en time før den andre store lørdagsgruppen. Noen andre barn i nabolaget til Immanuel hang seg med i samme slengen, blant annet to søstre som var venninner til noen andre elever jeg har. Disse to, Bus (nr. 2 på bildet over) og Ice (til venstre på bildet under) har overrasket meg stort, og vist seg til å være til utrolig god nytte for hele fiolinskolen. I tillegg til å være veldig lærevillige, oppmerksomme og positive, har de nemlig skjønt noe veldig viktig: At det er noe som heter å øve! Etter to uker var de flinke nok til å bli med i den store lørdagsgruppen, og nå, etter fire måneder med undervisning kan de spille like mange stykker som flere av de som har spilt 4-5 år. Det som er bra er at det ser ut som iveren har smittet til de gamle elevene. Plutselig har de også begynt å få større framgang, kommer oftere på timer , og noen av dem har også begynt å øve. Håper det varer.

Cross Bay Charity Swim og litt fotball.

På søndag var Kari med på et veldedighets-svømmestevne i Pattaya. Det gjalt å svømme (i havet)fra den ene siden av Pattaya til den andre, 3,5 km. Tror Kari syntes det var spennende og gøy å prøve noe nytt. Her kommer noen bilder fra dagen:

Her er svømmerne som skal prøve seg på den lengste distansen. (Det var også et kortere alternativ på 1,1km).



Alle kom seg heldigvis trygt fram.

Under ser dere vinnerne, (to svømmetrenere og en tidligere svømmer)


De tre jentene dere ser på bildet gjorde det også veldig bra. Selv om det var en god del bølger, svømte de alle på under en time!

Alle fikk medalje, og Kari ble også intervjuet.


Blir fort litt mye sport på denne bloggen, men må bare nevne at dagen før havsvømmingen var det Bangkok-mesterskap i fotball(for de internasjonale skolene i byen). Åtte skoler var med i jenteklassen, og Kari sitt lag vant for syvende året på rad. Også Patana-guttene vant!

Ny salmebok!

Den evangelisk, lutherske kirken her i Thailand har fått seg salmebok.
Ritva, en pensjonert,finsk misjonær som har stått i bresjen for arbeidet, kom ens ærend til Thailand for å få være med på gudstjenesten med innvielsen av bøkene i går.
Det har vært et utfordrende og vanskelig arbeid for oss i komiteen. Alt fra utvalg av sanger, oversettelse, kopirettigheter, noteskriving og valg av akkorder, trykking og dataprogrammer. Har følt mang en gang at dette er langt over det vi mestrer, og resultatet er vel deretter. Men vi får ta det som et første forsøk og prøve å gjøre det enda bedre neste gang. Innimellom mye rart vi kan finne i denne boka, finnes det også en del spennende ting, blant annet en god del thaimusikk.

Her er noen bilder fra gudstjenesten som varte i nesten tre timer:






På bildet under ser dere komiteen som har jobbet med salmeboka.

Hei alle som leser bloggen min!

Det begynner å bli veldig lenge siden jeg har skrevet. Vi hadde en veldig god og lang sommerferie i Norge. Opplevelsene er mange, så da jeg endelig fikk satt meg ned for å skrive, tok det veldig lang tid. For noen av dere er det kanskje interessant å lese om sommerferien vår. Dere kan lese om det i de tre blogginnleggene nedenfor!

Knut til VM i wakeboarding!

Mens resten av familien hadde nedtelling til sommerferie i Norge og konfirmasjon, hadde Knut helt andre planer. Han var nemlig blitt invitert til å reise sammen med de andre wakeboarderne i Thailand til VM i Fillipinene.

Dette er det vi "snille?" foreldre gikk med på: Knut ble igjen en dag i Bangkok etter at vi hadde reist. Så reiste han til Fillipinene hvor han var i nesten to uker.
Deretter tilbake til Bangkok. Der ble han et døgn før han reiste til Norge,..alene! Hadde noen andre foreldre til en 13 år gammel gutt turt dette? Det var kanskje ikke særlig ansvarsfullt av oss, men han hadde trent så hardt og ville så gjerne.., og det gikk jo bra. Tror sikkert han har vokst på erfaringen.
De tre bildene over er fra banen Knut trener på her i Bangkok. De ble tatt i juni. Bildet under er fra selve VM.