3 korte videoer om Immanuel Musikkskole

Dersom noen har lyst til å se videoene Dag har laget, og som jeg skrev om for et par dager siden, så ligger de nå på You Tube. Her er linkene:

Ton: https://youtu.be/82oIyhVCONI 

Beem: https://youtu.be/VOaNmdhnvQ8 

Yok: https://youtu.be/EX6LibsEm8s

Når kan Immanuel Musikkskole stå på egne ben?

Fra video-opptaket til filmene Dag har laget

 For at et prosjekt nå til dags skal kunne bli sett på som virkelig vellykket, må arbeidet etter
prosjektperioden kunne stå på egne bein, og fungere videre selv om misjonæren eller bistandsarbeideren som satte igang prosjektet reiser hjem.
For 17-18 år siden, før jeg reiste hit til Thailand, visste jeg ennå ikke hva jeg skulle komme til å jobbe med her. Men allerede da var det flere som nevnte at uansett hva jobben min kom til å bli, var det viktig at det ble selvfinansiert. Jeg har egentlig aldri helt skjønt hvordan et hjelpearbeid, som for eksempel en barnehage for fattige barn, kan finansiere seg selv. Det måtte i tilfelle være ved å hjelpe barna så godt at de fikk seg en utdannelse og en god jobb, så de kan hjelpe både seg selv og familien, og betale barnehageavgiftene selv i neste generasjon. (Men da flytter de jo gjerne til en annen plass av byen, og i de fattige strøkene kommer det stadig nye påfyll av flere fattige som trenger hjelp.) I Immanuel menighet ser vi nå at stadig flere av barna til de tidligere fattige medlemmene får seg en utdannelse, og på denne måten får vi et lite tilsig av middelklasse inn i menigheten, samtidig som de aller fleste nye som kommer til kirken er veldig fattige.
Når det gjelder musikkskolen, har målet vårt alltid vært å nå de aller fattigste som ikke har noen mulighet til å få musikkundervisning dersom vi ikke gir det til dem gratis. Da er det vanskelig å bli selvfinansiert! Men vi ser viktigheten av å finne lokal finansiering. Det finnes mye penger her i Thailand, spesielt i Bangkok, så det burde ikke være umulig.

Vi har visst ganske mye forbedringspotensiale
ved å få flere kvinner inn i komiteen fremover.

Det er grunnen til at Dag siden han sluttet som representant for ca. tre år siden, har brukt en del av tiden sin til nettopp dette. Det første som "folk som har greie på det" sier, er at det er viktig at vi er en stiftelse for å kunne få donasjoner, og da helst i klasse 1 som gir mulighet for giverne til å få avslag på skatten. Det andre punktet som visstnok er viktig er at vi har noen folk med i styret i stiftelsen med et godt navn, mye penger og rikt kontaktnett. Selvfølgelig er det også viktig at prosjektet vi samler inn penger til er bra, og at det selges på den best mulige måten. Alt dette har Dag tenkt på, og han har fundert mye på hvordan vi skal komme i kontakt med de riktige personene for å få alt dette til. Det siste året virker det som om bitene har begynt å falle på plass. Det startet faktisk med en kontakt han fikk gjennom å selge bambusklær (som er Dag sin store hobby). Gjennom en kampanje fikk han hjelp fra en mann i et firma som driver med  internett-reklame. Da Look, som kommer fra Nederland, fikk høre om musikkskolen, ble han så fascinert at han tilbudte seg å hjelpe til med å skaffe finansiering frivillig.
Dag fikk også komponist, forfatter og  dirigent Somtow Sucharitkul, (som han har kjent i mange år) med på laget. I stedet for å opprette en egen stiftelse, har de kommet fram til at det var mye enklere at finansiering av musikkskolen vår i stedet ble et selvstendig program under Bangkok Opera Foundation som Somtow er leder for. De trengte et program for å nå lenger ut til befolkningen og vi trengte en stiftelse med anerkjennelse, og dessuten har det blitt laget flere spennende punkt i samarbeidsavtalen som kan bidra til å styrke begge partene. En styringskomite full av personer med forskjellig topp kompetanse og godt navn og rykte er opprettet. Gjennom "Music for Life" skal det nå samles inn penger til Immanuel musikkskole, og etterhvert kanskje flere tilsvarende grupper. Look, reklamemannen, var veldig optimistisk, og mente det var lett å få inn 3 millioner Baht på et par ukers kampanje.

Kjekt å lage film.

Det første fremstøtet for å få inn penger har vi nå nettopp gjennomført, nemlig en Facebook-kampanje. Dag har jobbet masse, laget hjemmeside og tre videoer som vi la ut på nettet med få dagers mellomrom. Vi brukte også litt penger så Facebook-innleggene skulle kunne nå flere.
Vi har klart å nå ganske langt ut. Nå har vi nesten 4000 følgere på Immanuel Musikkskole sin side, i tillegg til at også "Music for Life" har opprettet sin egen Facebook-side. Videoene Dag laget, og innleggene vi skrev fikk masse "likes", og mange delte det også videre til sine venner med oppfordring til å dele videre for å støtte dette flotte prosjektet. Men hvor ble det av pengene? Etter 5 dager hadde vi bare fått inn ca. 5000 Baht (litt over 1000 NOK), og så og si alt har kommet inn gjennom nære kontakter, det meste gjennom musikklærere på internasjonale skoler her i byen som jeg har samarbeidet med i mange år. Vi har visst ennå mye å lære om hvordan en skal klare å samle inn penger her i dette landet. Nå har det heldigvis seget inn litt mer etterhvert, men på langt nær det vi vi trenger for å kunne gjennomføre planene våre. Vi har så mange ting vi har lyst til å gjøre...

Ton (eller Kluay som han liker å bli kalt) i aksjon som dirigent.

Siden jeg har fått lønn fra NMS, og stort sett har vært den eneste læreren i musikkskolen, har vi fått dekket inn den største utgiftsposten. Ellers har vi nesten klart oss bare med tilfeldige gaver nå og da, en del donasjoner av instrumenter og voluntører. Dersom vi ikke har hatt penger til å betale en regning eller to, har det ikke vært verre enn at jeg har klart å betale det med mine egne penger. Men for å komme videre nå, trenger vi å utvide tilbudet.

Ton øver med førstefiolinistene i A-orkesteret vårt.

Ton er nå ferdig utdannet fiolinist. Han fungerer kjempebra, faktisk mye, mye bedre enn meg, som dirigent for orkesteret vårt. Dessuten er han en stor ressurs for å undervise de som har kommet lengst på fiolin. Han har også sagt seg villig til å bruke en god del av tiden sin på Immanuel musikkskole, men vi må selvfølgelig gi ham lønn for det arbeidet han gjør. Han må jo ha noe å leve av. Ved at Ton tar seg av undervisningen for de eldste, har jeg mer tid til å bruke på de yngre, noe som jeg trives godt med.

Her ser dere Fiw sammen med Somtow og en gjeng med
tilskuere fra Immanuel musikkskole etter å ha gjennomført sin
andre konsert på cello med ungdomsorkesteret Siam Sinfonietta

Et annet område vi har utvidet på er ved å ta imot ungdommer fra lutherske kirker i andre deler av landet som har lyst til å bli musikere. Den første vi tok imot var Fiw som mange av dere sikkert har lest om på bloggen min før. Han kommer fra en liten Lahu-landsby i Chiang Rai i Nord-Thailand. Tidligere levde familien hans av å samle ting i skogen som de prøvde å selge på markedet. De hadde de ikke et eneste musikkinstrument i landsbyen, men han begynte å lære å spille piano da han gikk 1,5 år på LST (det teologiske fakultet vårt her i Bangkok). Der oppdaget han at han likte mye bedre å uttrykke seg gjennom musikk enn ord, og ønsket derfor heller å satse på musikken for å tjene Gud. Etter å ha vært hos oss i Immanuel i 2,5 nå, kan Fiw spille de fleste typer band-instrumenter, en god del Thaimusikk-instrumenter, piano, litt fiolin og cello. Nå har han endelig fått seg en skikkelig cellolærer, Soi, som har tilbudt å undervise Fiw gratis. Fiw liker også veldig godt å komponere. Det lærte han av Stephen som var voluntør hos oss et halvt år i fjor vår. Selv om Fiw bor gratis på Lovsangshjemmet, er han nødt til å motta litt penger fra oss for å dekke nødvendige utgifter som mat osv. Men han er også til veldig god hjelp og avslastning for meg. På fritiden har Fiw nå fullført videregående skole gjennom voksenopplæringstilbudet her i Thailand, og er forhåpentligvis snart klar for å komme inn på høyere musikkutdanning. Vi ønsker selvfølgelig å støtte Fiw med utgiftene til dette også.

Vår nye elev og hjelpelærer, Best

Jeg hører stadig vekk fra kollegaer og andre om hvor ille det står til med musikkferdighetene i en god delen del menigheter rundt omkring i Thailand, så jeg har stor tro på at nettopp ved å utvide denne delen av prosjektet vårt kan vi bygge lekledere som så kan spre det de har lært videre utover. Fra nyttår har vi derfor tatt imot en ny student, Best, fra Buriram i Nordøst-Thailand. Han ønsker å bli god nok til å komme inn på musikkutdanning allerede neste år. Så da er det bare å øve. Problemet for oss er bare det at foreløpig er hovedinstrumentet hans gitar, og vi har ingen gitarlærer. Men også her har vi vært heldige (eller noen av oss vil kanskje si at Gud har svart våre bønner). Jeg sendte ham avgårde for å sjekke ut en musikkskole i gåavstand fra Immanuel som ikke er så dyr sammenlignet med andre steder. Der så de ut til å forstå situasjonen ved å si at han kunne betale avgiften det kostet for å få en ukentlig gruppetime, men det han virkelig får er mye mer. Læreren ber han sitte i et rom og øve fra klokka 13-17, så kommer læreren inn innimellom for å undervise ham individuelt. Dette er veldig bra, men ikke gratis.

Ying og Fai under årets påskedagsgudstjeneste.

Ungdomsorkesteret, Siam Sinfonietta

En av våre egne elever fra Immanuel, Fai, har også blitt så flink at hun har kommet inn på Mahidol Musikk College, det samme universitetet som Ton har gått på. Vi har sett hvor flink Ton har blitt etter å ha gått der, så vi har ikke lyst at muligheten som Fai nå har fått skal forsvinne. Problemet er at det er veldig dyrt og hun har ingen mulighet til å kunne betale studiet selv. Vi hadde håpet å få inn masse penger gjennom "Music for Life", så vi oppfordret henne til å søke, og sa at vi skulle klare å skaffe sponsorer. Hun har nå klart å fått betalt regningen for første semester (som hun måtte betale innen 8. april) ved å låne penger fra noen slektninger, men dette beløpet må hun selvfølgelig betale tilbake så fort som mulig.
Både Fiw, Fai og Best er med å underviser i musikkskolen nå i tillegg til Ton og meg. Det er veldig bra å kunne gi et utvidet tilbud, men da trenger vi også mere noter, flere notestativer, fiolinstrenger, buer og instrumenter, så denne utgiftsposten øker også. Dessuten har vi ennå ingen kontrabass i orkesteret vårt.
En annen utgiftspost som har økt er reiseutgifter. Vi får stadig vekk tilbud om gratis konserter, noe som er kjempebra, men vi må jo reise for å komme oss til konsertene. Fai og Fiw fikk også tilbud om å være med som lærlinger i Bangkok Operas ungdomsorkester, Siam Sinfonietta, men også for å komme dit blir det reiseutgifter.
Og så til slutt det det haster aller mest med å få inn støtte til akkurat nå, nemlig vår forestående årlige øvelses-leir. Vi har planlagt å reise på leir 20-25. april. De tre første nettene skal begge orkester-gruppene være med, og vi trenger også noen voksnehjelpere, for de yngste musikerne er bare 7 år gamle. I alt blir vi ca. 40 personer. Det sier seg selv at dette koster en del. Da vi i for noen dager siden fikk vite at vi ikke kunne bruke det huset vi har leid i flere år, og vi ikke hadde fått inn særlig mye penger på aksjonen vår, tenkte jeg at vi får heller kutte ut leiren, og i stedet bare arrangere ekstraøvelser i Immanuel kirke der vi øver til vanlig. Men da sa Dag til meg, at dette får vi til, og nå mens jeg skriver dette fikk han akkurat en melding om stor donasjon som har kommet inn. Så nå ser det ut til å bli øvelsesleir likevel.
Noe er i hvert fall sikkert, arbeidet jeg får lov til å drive på med er i hvert fall ikke uten spenning. Men det er ikke alltid så lett å planlegge. Vi får håpe at vi etterhvert blir flinkere til å drive markedsføring for prosjektet vårt, så det en dag kan stå på egne ben.

Fra fjorårets øvelses-leir. Vi har vært heldige og fått leid
et nydelig hus sør for Pattaya i flere år på rad. 

For de av dere som tenker at det kanskje er på tide at jeg gir meg i musikkskolen, og at personer som Ton nå kan ta over, er jeg ganske uenig. Jeg tror ikke Ton hadde holdt ut lenge i prosjektet dersom jeg hadde flyttet hjem til Norge nå. Det er utrolig lite rom for oppmuntring her i dette landet. Har på følelsen at en del folk tror at jo mer du rakker ned på en person, jo bedre er det. De yngre må lære ydmykhet, og følge det som de eldre bestemmer. Jeg tror at både Ton, Fiw, Best, Fai og andre unge ledere trenger meg her ennå en stund, men jeg skal prøve og gi dem mer og mer ansvar.
Dersom noen har lyst til å komme ut som voluntører i musikkskolen, er dere hjertelig velkomne.

To store konserter og flotte opplevelser i løpet av 3 dager!

 Det begynte på mandag 16. februar 2015. Fiw fikk være med å spille på konsert for første gang med ungdomsorkesteret Siam Sinfonietta. Og det var litt av en debut, med framførelse av blandt annet Stravinsky sin komposisjon, Vårofferet. Fiw har lært seg å spille cello omtrent helt på egenhånd mens han har vært her hos oss i Immanuel musikkskole. Han har bare hatt 7 cello-timer hos en cellolærer i fjor sommer.

Her ser dere orkesteret.

Jeg har skrevet en god del om Fiw her på bloggen tidligere. Han har utviklet seg masse mens han har vært hos oss, og liker både å spille cello, gitar, piano, komponere og arrangere. Nå øver han  masse på piano, og håper på å kunne klare å komme inn på musikkstudier til høsten. Det blir ikke lett å konkurrere med asiatere som har spilt piano siden de var små. Cello virker mye lettere å komme inn på siden det ikke er så mange som spiller det instrumentet her. Det kunne han nok ha klart dersom vi hadde hatt en cellolærer i musikkskolen.
Men tilbake til konserten: Dag og jeg var også med og sang i koret på Borodin: Polovetsian Dances. Det var kjekt, men denne dagen var vi først og fremst stolte av Fiw.

Så over til neste store opplevelse: Framførelse av Mahlers 2. symfoni, "Oppstandelsen" 18. februar 2015. På denne konserten var vi 8 sangere fra Immanuel som var med i det store koret på 130 sangere.

Fra venstre bak: Ton, Best, Solveig, Dag. Foran: Yok, Gok, Chaihong og Fiw.

 I alt var det 240 musikere med. Kjekt å være med i et kor som ikke hadde problemer med å holde seg i tonearten og som hadde mange gode sangere. Det var en stor opplevelse for alle, tror jeg.

Mor til disse to jentene synes jeg har fått med en god del av stemningen de opplevde gjennom de neste bildene.

Ventingen før vi skulle begynne

og spenningen ved å være i en så stor konsertsal

kunsten

utenfor konserthuset

de store trappene opp

gangene inne med fløyelsteppe på gulvet

stjernesangerne

den berømte dirigenten

 Alt dette er slik som jeg nesten ikke legger merke til lenger og ikke kommer på å ta bilder av.
 Alle korgruppene som var representert i det store felleskoret valgte en representant som gikk fram for å motta en takk. Vi valgte Yok, som var den desidert yngste korsangeren denne dagen, og som dere ser av bildet under klarte hun  seg fint.

Jeg fikk også være med på et bilde sammen med dirigent Somtow Sucharitkul.

 Så til slutt et bilde av Best. Han kommer fra Buriram i Nordøst-Thailand, og kom til Immanuel for to uker siden. Han kan spille litt gitar, bass og trommer samt bittelitt piano. Dessuten har jeg hatt ham som korsanger i koret på LST (presteskolen). Han gikk nemlig der i 7 måneder til november-14, men hadde egentlig mye mer lyst til å studere musikk. Nå har han altså kommet til oss for å lære mer så han kan komme inn på musikkstudier. Han fikk en pangstart ved å bli hevet rett inn i Mahler-prosjektet der han sang bass i koret. Spennende å se hvordan det vil gå framover.

Fakta og bilder fra aktiviteter i Immanuel Musikkskole 2014

Her er en link til Immanuel musikkskoles blogg på engelsk. Der kan dere lese om en del av det som har skjedd i Immanuel Musikkskole gjennom året 2014. facts-and-activities-in-immanuel-music.html
Dere kan også følge musikkskolen på Facebook der vi har en egen side som dere kan like og følge. Siden heter Immanuel Music School.

Jul i Bangkok 2014

 Vi begynte julefeiringen tidlig dette året. Allerede 3. desember hadde vi årets store julekonsert med Immanuel Musikkskole, og ukene før dreide seg stort sett om å få alt i havn på en best mulig måte. Dette året hadde dirigent Jonathan Mann sagt seg villig til å dirigere de 5 sangene som var kombinert kor og orkester. Vi strevde en del med å få koret samlet til øvelser, men etter mye innsats fra alle klarte vi til slutt å få alt sammem. Jonathan gjorde en kjempejobb. Aldri har vi hatt så stort kor før, aldri har vi heller hatt 7-åringer med, aldri før har vi framført en urkomposisjon av en av våre egne elever på julekonserten og aldri før har vi hatt så stort publikum. Det ble en stor opplevelse for alle, selv om jeg for min del var så sliten at jeg ikke helt klarte å glede meg på dagen da det stod på.

Her ser dere Jonathan Mann i aksjon

Publikum ser ut til å sette pris på det de opplever

 Det var kjekt og spennende at selveste komponist, dirigent og forfatter Somtow kom på konserten. Her deler han ut blomster til Fiw som hadde komponert et musikkstykke for kor og orkester til konserten.

 Kjekt å ha Ola med som bratsjist i orkesteret. Her ser dere ham sammen med den yngste cellisten på konserten.

 Immanuel menighet og kollegaer er veldig flinke til å stille opp å hjelpe til ved arrangementer. Vi hadde et team som hjalp til med både filming, fotografering, matlaging, velkomst og annet. Her ser dere Man som til vanlig jobber som ungdomsarbeider på Lovsangshjemmet, i aksjon. Tusen takk, alle sammen!

 Carolling hører med til julen her i Thailand. Dette året fikk vi besøk av to grupper: "Youth Club" over og LST-studentene på bildene under.

 De kommer syngende, ber for oss og får mat! En fin tradisjon.

6. Desember var det 20-års jubileum for Boys Brigade (speideren) her i Thailand. I Lovsangshjemmet har de startet opp med speider-gruppe for vel et år siden, og siden nesten alle som går der også spiller fiolin, ble vi bedt om å opptre på jubileums-markeringen. Kjekt å treffe igjen Fire som har bodd hos speiderlederne i Thailand en måneds tid. De sørger for at hun øver fiolin hver dag, så hun hadde ikke glemt ut spilleferdighetene sine. Håper hun snart er klar til å komme på spilletimer igjen.

 14. desember var det felles julefeiring for alle de Lutherske menighetene i Bangkok, og Immanuel hadde ansvaret for liturgi og musikk. På bildet under ser dere musikk-teamet vårt den dagen. Kjekt, men krevende å få både strykeorkester og band til å klinge bra sammen.

 Etter gudstjenesten var det julemarked utenfor med salg av mat, underholdning og leker.

 Så var vi kommet til hovedhelgen for julefeiring i Immanuel menighet.

 Først i Lovsangshjemmet på fredagen med utdeling av ris til eldre, loppemarked, åpning av ny lekeplass og julefest for hele slumområdet rund HOP på kvelden.

 Lørdagen var det barnehagene sin tur til å feire. Over 100 barn fordelt på de forskjellige barnehage-klassene opptrådte, og kirken var full av forventningsfulle slekninger. Dette arrangementet er alltid populært, og alle får selvfølgelig høre litt om hvorfor vi feirer jul.

 Etterpå fikk vi tid til et lite avbrekk med feiring av kollega Bjørn Inges bursdag med julegrøt, leker og juletregang.

På ettermiddagen var det julefeiring i leilighetskomplekset der vi bor med masse god Thaimat, frukt og eplepai.

Og så var det Immanuel menighets store julefeiring søndag 21. desember.

 Det var en innholdsrik gudstjeneste med både Thaidans, annen barnedans, tale, to kor, fiolinopptreden og selvfølgelig både fiolinespill og band til alle sangene.

 A. Ant hadde prekenen for dagen, og Dag oversatte.

 Til og med julenissen kom på besøk. Det var veldig populært, og etterpå var det selvfølgelig masse god mat, som det alltid er her i dette landet.

 Mandag 22. var noen av oss invitert til denne flotte familien dere ser under. De har flyktet fra muslimsk terror i Pakistan, og prøver nå å starte på nytt her i Thailand. Ikke så lett når de ikke kan snakke Thai og heller ikke særlig mye engelsk. De er kristne, og har vært det i generasjoner, men er nå blitt jaget fra hjemmet sitt. De sier de trives veldig godt i Immanuel og at Immanuel menighet er deres nye familie.

 Det har ellers vært veldig godt å ha besøk av min bror Per Henrik, i julen, og også Kari, som kom hjem på juleferie.

 Når Kari kommer hjem, da får vi en ekstra gnist til å prøve å få litt julestemning også hjemme. da kommer julepynten fram, og juletreet blir pyntet og pepperkaker laget. Knut kom dessverre ikke hjem dette året. Han går på et dyrt studium i London, og reiste til Norge i julen for å prøve å tjene litt penger, så han kan klare seg resten av studieåret.

 Og så var det julaften. Den starter med skandinavisk julegudstjeneste i Christ Church.

 I kveldingen hadde vi så julefeiring hjemme med 14 til middagsbordet. Det ble en god blanding av norske, tysk, vietnamesisk og thailansk, og en veldig fin og minnerik kveld.

 Siden Immanuel Musikkskole har startet opp et samarbeid med Bangkok Opera Foundation, fikk vi gratis-billetter til "Tryllefløyten" 26. desember. Det ble en stor opplevelse for alle som ble med.
Mye positivt har skjedd dette året, og rett før jul fikk vi en stor donasjon til musikkskolen fra min tantes 70-årsdag. Dette gjorde at musikkskolen faktisk går opp i pluss dette året (for første gang).  Tusen takk til alle som støtter oss og arbeidet vi er med på her i Thailand!!

 Per Henrik reiste hjem 28. desember, og Kari reiste 30. desember.
Jeg har gått småforkjølet hele romjulen, og Dag ble skikkelig sylta på nyttårsaften, så da tok vi en stille og rolig nyttårsfeiring hjemme bare Ola, Dag og meg. Godt nytt år til alle som leser bloggen min! Det blir spennende å se hva  det nye året vil bringe.