Fioliner

Hva hadde vel musikkskolen i Immanuel og Lovsangshjemmet vært uten instrumenter?

I starten for ca 13 år siden, hadde jeg bare våre egne private fioliner. Fioliner Kari hadde vokst fra egnet seg godt. Jeg fant også tidlig en fiolin på loppemarked. Seinere har det stadig vekk dukket opp glade givere: slekt, venner, Suzukifiolistene i Oslo og andre som er glade i musikk og barn, har donert instrumenter, og de siste årene har særlig Bangkok Patana School, den internasjonale skolen hvor barna våre går, bidratt godt.

Dette bildet ble tatt på tirsdag på Lovsangshjemmet. En 11-åring som skulle flytte fra Bangkok gav to fioliner til oss. Etter å ha skiftet noen strenger og fått ny gummi til skulderstøttene, var fiolinene godt brukbare, og jenta til høyre fikk seg en fiolin hun kunne ta med seg hjem å øve på. Gutten på bildet fikk prøve å spille for første gang.

Jeg har nå over 60 fioliner i alle slags størrelser fra bitte små som er perfekte for 3-4 åringer til voksen størrelse. Det kommer godt med for det er også ca. 60 barn og unge som får undervisning.

En annen ting som er bra er at bare noen kilometer vekke fra Immanuel ligger en fiolinbutikk. Der både lager de fioliner og reparerer dersom noe går i stykker. Det skjer jo av og til. Seinest i forrige uke var jeg uoppmerksom et lite øyeblikk, og en 4-åring klarte på en eller annen måte å brekke både hakebrettet og stolen på fiolinen han holdt.

Jeg er veldig glad for alle instrumentene vi har fått, men nå helt på slutten av dette blogginnlegget har jeg også lyst til å minne om det som kanskje er enda viktigere, at barna har en lærer som kan lære dem å spille. Lønnen til denne læreren (som altså er meg) blir betalt av NMS (Det Norske Misjonsselskap). Jeg vet at NMS strever for å få inn nok penger, så dersom dere synes fiolinskolen er et bra prosjekt, så vær så snill å støtt NMS.