I jobben som fiolinlærer møter jeg fattige mennesker hele tiden. Jeg pleier ikke å tenke så mye på det, og stort sett ser det ut til at folk klarer seg greitt. En familie har gjerne en inntekt på ca. 1000 kroner i måneden. Det hadde ikke holdt i så veldig mange dager for vår familie akkurat.
Men noen ganger, som på forrige tirsdag, møter jeg mennesker som egentlig ikke har en sjanse til å klare seg økonomisk i det hele tatt, men som likevel tappert prøver, slik som denne bestemoren dere skal få høre om nå.
Hun er en eldre dame, helsen ser ut til å skrante, hun har antagelig ingen utdannelse og har ingen pensjon som eldre i Norge. Hun bor på et lite rom sammen med minst tre barnebarn. Moren til to av disse har stukket av, og hun prøver dermed selv å ta seg av dem og førsørge dem.
Når en hører slike historier litt på avstand pleier jeg som regel å ikke tenke så mye på det. Det finnes jo så mange fattige og vi kan ikke hjelpe alle. Jeg pleier å tenke at aktivitetene vi tilbyr, som gratis fiolinundervisning og engelskundervisning, samt stipender til hjelp for barnehage og skoleutdannelse for mange barn er det gode hjelpetilbudet vi kan gi dem.
Men når jeg på tirsdag stod der utenfor rommet deres og hørte naboen fortelle om hvor vanskelig denne familien hadde det, gjorde det likevel sterkt inntrykk. Jeg hørte minstejenta på fire lå oppe og gråt og naboen fortalte at bestemoren ikke hadde hatt penger til å betale strømregningen, og at elektrisiteten kunne bli kuttet når som helst. Fireåringen går til vanlig i barnehagen i Immanuel, og får dermed i hvert fall et godt måltid mat til dagen + melk og frukt/snacks. Jeg har tenkt mye på denne familien de to siste dagene. Hvordan klarer denne bestemora å skaffe mat når hun ikke har noen inntekt, og det er ingen som hjelper dem.
På tirsdag gav jeg dem ikke annet enn fri fiolinundervisning. (De to eldste jentene har vært veldig ivrige til å komme på fiolintimene i hele høst, så de har akkurat fått lov til å ta med seg fioliner hjem for å øve. Jeg ville se hvor de bodde før de fikk med seg fiolinene, og det var grunnen til at jeg besøkte dem første gang for et par uker siden.)
I dag stod jeg på nippet til å reise bort for å gi bestemoren noen penger, men jeg ringte presten i Immanuel først, og han frarådet meg til å gjøre det. Jeg har veldig dårlig erfaring med å begynne å gi ut penger. Det ender nesten alltid med misunnelse, misnøye for ikke å få mer, mange nye forespørsler fra andre eller liknende. Men en ting er sikkert. Noe må gjøres!
Kanskje menigheten gjennom arbeidet i Lovsangshjemmet kan starte opp et hjelpeprosjekt for eldre som strever- slik som denne bestemoren?
Premieutdeling.jpg)
