Fiw begynte på LST for to år siden sammen med en hel gjeng med andre fra Nord-Thailand. Det gikk ikke lenge før jeg begynte å legge merke til denne ivrige gutten. Etter det jeg forstår var han ivrig i alle fag, men mest av alt i alt som hadde med musikk å gjøre. Han hadde veldig lyst til å lære å spille piano, men fikk ikke undervisning første semesteret siden vi ikke har nok lærere.
Jeg underviser på LST bare en formiddag i uka. Da har jeg både salmeundervisning, kor og spiller til den ukentlige gudstjenesten. I tillegg har jeg tatt imot en til to pianostudenter. Alle studentene pleier å si at de ønsker å spille piano, og jeg har prøvd å undervise i mange år uten at noen virkelig har lært seg så mye. De kommer uten noen forkunnskaper i det hele tatt, og fort blir nedlasset av lekser i alle bibelfagene. Studentene ønsker å kunne spille, men skjønner ikke at det må øves for å kunne klare det. Egentlig har jeg prøvd å snike meg ut av hele pianoundervisningen, siden det virker så meningsløst, helt til jeg altså møtte Fiw.
Første semesteret prøvde han å lære å spille selv, og klarte å lære seg noen sanger ved å se på andre som spilte. Andre og tredje semesteret underviste jeg ham. Vi brukte kun salmeboka som lærebok for han ønsket å kunne spille til sangene. Å. så deilig med en elev som øver!!. Han lærte seg flere sanger enn alle de andre jeg har hatt til sammen på dette året.
Egentlig skulle Fiw bare gå et år, som en slags bibelskole siden han ikke hadde fullført videregående skole. Men siden han var så lærevillig og flink, fikk han fortsette med tanke på å fullføre Bachelore. Planen var da at han skulle ta fagene fra videregående ved siden, som en slags voksenopplæring.
Men så skjedde det som vel egentlig er ganske naturlig for en 17-åring. Fiw ble forelsket i en jente, en annen student, og her i Thailand er det framdeles slik det var i Norge for mange år siden, at det ikke er lov til å være kjærester når man går på presteskolen. Etter flere samtaler og advarsler sa Fiw opp studentplassen sin og reiste hjem etter semesterslutt i desember. Planen var at han skulle være hjemme et par år og fullføre videregående skole for deretter å komme tilbake til LST. Jeg ble naturligvis lei meg da den eneste virkelige talentfulle og samtidig ivrige studenten min sluttet, og jeg lurte på hvordan det gikk med ham.
Fiw kommer fra en avsideliggende landsby i Chiang Rai fylke. Fiw og de andre som bor der er fra Lahoo-folket, et av mange stammefolk i Nord-Thailand. Landsbyen har nylig fått elektrisitet.
Men så, i mars fikk jeg altlå truffet ham, da han kom ned til Bangkok for å få vitnemål for fullført bibelskoleår.
Fiw virket ulykkelig. Han hadde ikke lyst til å reise hjem igjen. Hjemme hadde han ikke noe instrument å spille på, og dagene der gikk med til å jobbe blant annet på rismarkene. Jeg visste ikke hva jeg kunne gjøre for å hjelpe ham, men endte til slutt opp med å gå å kjøpe et elektrisk piano til ham som jeg leverte rett før han skulle reise. Da lysnet ansiktet hans opp og smilet kom fram.
Jeg har hørt gjennom andre at pianoet blir godt brukt, men det er jo ikke så lett å bli veldig flink uten å ha en lærer, så jeg har tenkt masse på hva neste skritt kan bli. Og flere ganger de siste ukene har Fiw også ringt til meg. Nytt semester har akkurat startet opp overalt her i Thailand, og Fiw har veldig lyst til å komme seg videre. Han sier at det er musikk han har lyst til å satse på, og da må han komme seg til en plass der han kan utvikle seg på det området. Familien er fattig, så han har vel ikke så mange muligheter uten å få hjelp på en eller annen slags måte. Kirken her i Thailand er veldig prestestyrt, og de eneste lønnede stillingene i kirkene er prestestillingene. Når ungdom har lyst til å tjene Gud blir de sendt på prestestudier. Vær så snill å være med å be for Fiw og framtiden hans.
2 kommentarer:
Kjekt å høre om han. håper det finns en løsniing. Det er utrolig viktig med sang og musikk i samlinger .
ber om at han må få brukt gavene sine.du har nok tent noe hos han....guds veier osv..
Legg inn en kommentar