Konsertprogram for Norgesturne med gruppe fra Immanuel Musikkskole

Nå er en god anledning til å kunne få møte og høre en gruppe fra Immanuel Musikkskole. & unge musikere er nemlig her i Norge på besøk i 2 uker. Det er "Musikk gir Liv", en organisasjon opprettet av musikere fra Kristiansand Symfoniorkester, som har invitert gruppen til Norge. Første uke (fra 20. august) er vi i Kristiansand, og 27. august drar vi til Rogaland. Her er konsertprogrammet for turneen. Vi håper selvfølgelig at mange kommer og hører på. (Mer detaljer kan dere lese på Facebook)

Møtepunkter:

Fredag 25. august klokka 19.00: Festkonsert i Kilden (konserthuset i Kristiansand) "Musikk gir Liv" sammen med Kristiansand Symfoniorkester, Lørdagskolens Strykeorkester, Knuden Strykerne og Kilden-Sølvstrupene 
Søndag 27. august klokka 11.00: Gudstjeneste i Vågsbygd Kirke.
Mandag 28. august klokka 18.00: Musikalsk Thailandkveld i Varden Kirke sammen med unge lokale musikere.
Tirsdag 29. august klokka 18.00: Konsert i Bryne Kyrkje " Når musikken er håpet" sammen med Jærklang, elever fra kulturskolene i Time og Hå og lokale musikere.

Torsdag 31. august klokka 18.45: Foajekonsert i Stavanger Konserthus før symfoniorkesterkonserten.
Fredag 1. september klokka 19.00: Konsert i Vats Kyrkje,
Lørdag 2. september klokka 10.30: En liten konsert i teltet på Frukt- og Laksefest på Hjelmeland.

Immanuel Musikkskole 2015

Les fakta og se bilder fra musikkskolens aktiviteter i 2015 på musikkskolens egen blogg:

http://immanuelmusicschool.blogspot.com/ 

Det er skrevet på engelsk siden mange av musikkskolens stottespillere kommer fra andre land enn Norge.

Musikkskolen har også sin egen Facebook-side, Immanuel Music School, som blir oppdatert med små glimt jevnlig. Gå gjerne inn og trykk på "liker-knappen" på den siden.

Oppdatering for Immanuel Musikkskole

Øvelse 24. mai

 Det har skjedd veldig mye spennende i og rundt musikkskolen de siste månedene. Mai gikk med til intens øving fram mot den store sommerkonserten 31. mai.
Sammen med 5 lærere og noen få elever fra tre av de største internasjonale skolene i Bangkok, samt lokale musikk-studenter og nyutdannede musikere skulle Immanuel Orkester framføre både stykker av Beethoven og Vivaldi på konserten. Under ledelse av Jonathan Mann, en kjempedyktig dirigent, ble resultatet til slutt bedre enn vi hadde våget å håpe på.

Ton øver med junior-orkesteret

Ton hadde ansvaret for juniororkesteret vårt. De har aldri vært så mange før, og alderen på medlemmene spenner fra 7-22 år. De spilte fire stykker på konserten, kjempekjekt! De hadde øvd så godt at stykkene satt spikret, og stoltheten lyste ut av dem når de spilte. Som i fjor hadde vi konserten på Kukrit Institute, og salen var faktisk full av folk! En del foreldre kom, men også andre, blant annet en del musikere som ble kjempeoverrasket over at det fantes et så pass godt orkester i byen de aldri hadde hørt om før.

Fra konserten: Jonathan Mann dirigerer

Fra konserten, full sal

Dette var tredje gang Jonathan Mann har tilbudt seg å stille opp gratis for orkesteret vårt, og dagen etter denne konserten tok han kontakt med oss og tilbudte seg å bli kunstnerisk leder for Immanuel Orkester, det vil si at han ikke bare kommer innom av og til, men vil komme å øve med oss et par ganger i uka framover. Han hadde også masse tanker og videre planer for resten av året. Han føler at Gud har sagt til ham at han skal gjøre dette, og at gjennom dette arbeidet vil det åpne seg nye muligheter for ham.

Jonathan dirigent, Ton konsertmester

 Han hadde masse oppdrag som dirigent da han bodde i Wales, men for ett år siden giftet han seg med sin kjære Coleen som jobber som kordirigent på en internasjonal skole i Bangkok, og han flyttet derfor til Bangkok.
Nå er vi veldig spent på fortsettelsen. Jonathan har akkurat kommet hjem fra sommerferie og skal ha første orkesterøvelse i Immanuel 16. august.
Jeg har lenge gått og tenkt at nå har vi vel snart kommet til grensen der vi ikke klarer å utvikle musikkskolen og orkesteret i Immanuel videre, på grunn av de begrensede ressursene vi har, men hver gang jeg har tenkt slik, har det kommet noen og tilbudt seg å hjelpe til, og vi har tatt et skritt videre likevel. Takk Gud, og takk til alle som har gjort en innsats!
Det er ikke bare Jonathan som har vært på sommerferie. Vi har vært i Norge, men det betyr ikke lenger at musikkskolen i Immanuel tar ferie. Ton, eller "Kluay" som han også blir kalt, eller Varin Artvilai, som han egentlig heter, har hjulpet mer og mer til i musikkskolen, og fra 1. juni startet han å jobbe fulltid  i Immanuel musikkskole. I sommer har han hatt ansvar for begge orkestrene, individuell undervisning på fiolin, samt musikkteori-undervisning for små og store.

Ton og meg, gode kollegaer

Det finnes også flere hjelpelærere. Fiw, Ice og Best er på et slags musikkstipend i Immanuel på fulltid. I tillegg til å få mye ekstraundervisning for å forberede seg til å klare å komme inn på høyere musikkutdanning, hjelper de også til å undervise og å spille til gudstjenester osv. Vi kan nå også stille opp i brylluper, selskaper eller liknende med musikk, både med strykekvartett eller fiolin og piano. Dette kan være en god måte å få inntekt på. Ton har også begynt å trene opp de yngre til å spille i strykekvartett, og de fikk opptre for første gang på en liten solokonsert vi hadde rett før sommeren.

Ny, ung strykekvartett

 Vi får stadig vekk gratis billetter til orkesterkonserter og operaer, og flere av barna og ungdommene synes det er kjekt å gå på konsert som dere kan se av bildene under.

Operaforestilling

Konsert med TPO (Thailand Philharmoniske Orkester 8. august

Ton leder gudstjenesten i Immanuel kirke 9. august

 Nå når jeg er i Norge på sommerferie, er det godt å kunne følge med på hva som skjer i Immanuel Musikkskole gjennom Facebook, email og LINE. På søndag for eksempel ledet Ton gudstjenesten. Han hadde øvd inn salmer med strykere og 6 av barna i musikkskolen sang siden de feiret morsdag.
Rett før sommeren prøvde vi noe nytt, nemlig å la en pianolærer komme å undervise 6 elever hver mandag. Dette har Namphueng hatt ansvar for å følge opp hele sommeren, og det ser ut til å ha fungert godt
Nå er det ikke mange dager til jeg er tilbake i Thailand, og jeg er spent på hva høstsemesteret vil bringe. Jeg fortsetter og undervise, særlig de yngste, noe som jeg trives veldig godt med. I tillegg blir det mye organisering og ikke minst oppmuntring og veiledning av de unge. Vi ønsker å nå lenger ut, og da er det viktig at ting fungerer godt, at vi bruker ressursene best mulig og at alle trives og brenner for det de holder på med.
Dag har jobbet veldig mye med å skape et grunnlag for lokal finansiering av Immanuel Musikkskole (og i fremtiden forhåpentligvis nye liknende prosjekter) gjennom "Music for Life". Han har fått mange dyktige folk med seg, og vi begynner å se resultater av satsingen. Tror jeg får skrive mer om det neste gang.
Her er noen flere bilder fra aktiviteter i Immanuel Musikkskole de siste månedene:

Gruppeundervisning for de minste

Ton underviser i musikkteori.

Cellolærer på besøk for første gang før sommeren, og forhåpentligvis
kommer hun igjen nå i høst og fortsetter undervisningen.

Music for Life sponsor-lunch

Et av årets virkelige høydepunkter, orkester-leir!

Ved ankomst Pranburi

Gruppebilde ved ankomst

Dette året hadde vi store planer. Årets øvelses-leir skulle skulle bli flott. I forhold til tidligere ønsket vi å utvide  leiren til 5 netter, og så ville vi ta med oss junior-orkesteret på den første delen av leiren. Men noen uker før vi skulle reise hadde vi hverken budsjett eller en plass å reise til, så det så skummelt ut. Men så, bare en uke før vi skulle reise, fikk vi en ganske stor pengegave til musikkskolen. I Pranburi hvor en del av oss har vært på leir før, var det ledig noen av de aktuelle dagene. Plassen var egentlig alt for dyr for oss, så det var egentlig ganske greit at det ikke var ledig der første dagen. Så tok vi heller en ekstra-øvelse i Immanuelkirken den dagen i stedet.

På vei ned til havet

Fiw og Best

Det har vært fryktelig varmt i Bangkok den siste tiden, så noe vi gledet oss ekstra til var å komme ned til havet. Leirstedet ligger bare et par hundre meter fra sjøkanten! Ved første anledning skyndte vi oss ned til havet. Men hvor var det blitt av stranden? Siden sist jeg var der, hadde de bygget opp en lang strand-promenade ved hjelp av store steiner og sement. Vi måtte gå 2 kilometer for å komme til stranden. Det ble litt i meste laget, så dagen etterpå tok vi heller bilen til en enda finere strand som lå 6km vekke. Før dette var det øvelse i badetøy.

Det er ikke hver dag vi øver i badetøy!

Egentlig var det ikke vanskelig å finne på program for leiren. Det meste dreide seg om øving. Litt musikk-teori ble det også, men litt leker innimellom ble det også tid til. Dirigenten vår, Ton, ledet og organiserte det meste. alle var veldig positive og gjorde en god innsats, og det virket som alle koste seg.

Her ser dere alle deltakerne på leiren samlet til orkester-øvelse.

Lek og moro

Sprite ved sjøkanten

Alle leirdeltakerne samlet til felles-bilde

For meg var det ekstra kjekt å se at Sprite, som nettopp har flyttet tilbake etter 5 måneder i fosterfamilie, klarte å lære seg alle orkesterstykkene i løpet av leiren, så hun kunne føle at hun var med på noe hun mestret, og at hun var en del av orkesteret.
Jeg hadde trodd at vi også skulle ha øvelser med A-orkesteret på første del av leiren siden de har noen skikkelig vanskelige stykker de må klare å spille før konserten 31. mai, men Ton konsentrerte seg fullt og helt om B-orkesteret disse dagene. De store og flinke orkesterdeltakerne fra A-orkesteret fungerte som støttespillere og hjelpelærere. Så når alle dermed var med og spille sammen ble det et riktig stort og flott orkester med ganske så god klang. Litt kjedelig må det nok ha vært, for de små leser ikke så godt noter ennå, så det tar ganske lang tid å øve inn noe nytt, men ingen klaget.

Første kveld i Kanchanaburi på nuddel-restaurant

Men så ble det kanskje ekstra kjekt da B-orkesteret reiste hjem, og A-orkesteret kunne dra videre til Kanchanaburi for siste del av årets øvelses-leir.

Huset vi bodde i

Det ble en ganske lang biltur. Plassen vi skulle bo på var en barne-landsby som lå en halv times kjøretur inn i skogen fra Kanchanaburi by. Ingen av oss hadde vært der før, så vi var litt usikre på veien. Vi visste at det ikke var air-condition, og at vi antagelig måtte øve ute under et halvtak, så vi var litt skeptiske til hele plassen. Men tilbudet vi hadde fått gjennom en støttespiller på Facebook-siden til musikkskolen var veldig bra (billig), så det var for gale å ikke prøve det ut. Vi ble ikke mindre skeptiske da vi kom frem (etter at det var blitt mørkt allerede), og ingen så ut til å vite noe om at vi skulle komme. Rommene var ikke klargjort, og de hadde ikke forberedt mat til oss. Men heldigvis var det i hvert fall ledig, så vi kunne bo der. Sammen med et par barn derfra fikk vi rommene i en noenlunde bra stand, og vi fikk tips om en nuddel-restaurant bare noen kilometer vekke. Der var også en Seven/Eleven butikk, så vi fikk tak i det vi trengte for natten.

Hunden på bildet så ut som å ha i oppgave å se til at vi var trygge.

Vet ikke hva som skjedde, men noen må ha snakket sammen, for etter en litt dum start, ble resten av oppholdet veldig positivt. Det virket som de gjorde alt de kunne for at vi skulle ha det bra. Dag nummer 2 fikk vi servert både frokost, lunch og middag, samt snacks og frukt innimellom, og maten smakte kjempegodt. Vi fikk også øvd masse, så og si hele dagen. At det ikke var air-condition var ikke noe problem siden det faktisk var mye kjøligere der enn i Bangkok. Det at det regnet en del, hjalp nok også til å få ned temperaturen. Huset vi bodde i lå rett ved elven, litt utenfor området der alle barna holdt til. Det var laget med tanke på voluntører som kom for å jobbe i barnelandsbyen, og var laget i gammel Thai-stil. Det gikk an å bade i elven rett nedenfor der vi bodde noe som ble mer og mer populært. Siste dagen ville de fleste ikke reise hjem, men heller bli lenger. Alle likte seg kjempegodt og var enige om at hit vil vi komme igjen neste år. Dersom vi får like godt tilbud igjen, er jeg veldig gjerne med på den tanken!
Tredje dagen skulle vi reise hjem, men fikk tid til en god øvelse først, samt en liten konsert for barna som bodde der, og selvfølgelig bading i elva. Noen av barna der lærer faktisk å spille fiolin, så kanskje vi kan ha et felles-prosjekt sammen en gang? Læreren deres er fan av musikkskolen vår, og startet opp med undervisning for barna på barnehjemmet nettopp for å prøve å gjøre noe liknende det vi driver på med i slummen i Bangkok. Det var også hun som inviterte oss til å komme dit og snakket med folk der så vi fikk et godt tilbud. Under kan dere se noen flere bilder fra leiren.

Kjekt å øve bratsj med så nydelig natur rundt oss.

Fai var ansvarlig for 2. fiolin-øvelsene.

Maten smakte kjempegodt

Cello-øvelse. Fiw hjelper Earn.

3 korte videoer om Immanuel Musikkskole

Dersom noen har lyst til å se videoene Dag har laget, og som jeg skrev om for et par dager siden, så ligger de nå på You Tube. Her er linkene:

Ton: https://youtu.be/82oIyhVCONI 

Beem: https://youtu.be/VOaNmdhnvQ8 

Yok: https://youtu.be/EX6LibsEm8s

Når kan Immanuel Musikkskole stå på egne ben?

Fra video-opptaket til filmene Dag har laget

 For at et prosjekt nå til dags skal kunne bli sett på som virkelig vellykket, må arbeidet etter
prosjektperioden kunne stå på egne bein, og fungere videre selv om misjonæren eller bistandsarbeideren som satte igang prosjektet reiser hjem.
For 17-18 år siden, før jeg reiste hit til Thailand, visste jeg ennå ikke hva jeg skulle komme til å jobbe med her. Men allerede da var det flere som nevnte at uansett hva jobben min kom til å bli, var det viktig at det ble selvfinansiert. Jeg har egentlig aldri helt skjønt hvordan et hjelpearbeid, som for eksempel en barnehage for fattige barn, kan finansiere seg selv. Det måtte i tilfelle være ved å hjelpe barna så godt at de fikk seg en utdannelse og en god jobb, så de kan hjelpe både seg selv og familien, og betale barnehageavgiftene selv i neste generasjon. (Men da flytter de jo gjerne til en annen plass av byen, og i de fattige strøkene kommer det stadig nye påfyll av flere fattige som trenger hjelp.) I Immanuel menighet ser vi nå at stadig flere av barna til de tidligere fattige medlemmene får seg en utdannelse, og på denne måten får vi et lite tilsig av middelklasse inn i menigheten, samtidig som de aller fleste nye som kommer til kirken er veldig fattige.
Når det gjelder musikkskolen, har målet vårt alltid vært å nå de aller fattigste som ikke har noen mulighet til å få musikkundervisning dersom vi ikke gir det til dem gratis. Da er det vanskelig å bli selvfinansiert! Men vi ser viktigheten av å finne lokal finansiering. Det finnes mye penger her i Thailand, spesielt i Bangkok, så det burde ikke være umulig.

Vi har visst ganske mye forbedringspotensiale
ved å få flere kvinner inn i komiteen fremover.

Det er grunnen til at Dag siden han sluttet som representant for ca. tre år siden, har brukt en del av tiden sin til nettopp dette. Det første som "folk som har greie på det" sier, er at det er viktig at vi er en stiftelse for å kunne få donasjoner, og da helst i klasse 1 som gir mulighet for giverne til å få avslag på skatten. Det andre punktet som visstnok er viktig er at vi har noen folk med i styret i stiftelsen med et godt navn, mye penger og rikt kontaktnett. Selvfølgelig er det også viktig at prosjektet vi samler inn penger til er bra, og at det selges på den best mulige måten. Alt dette har Dag tenkt på, og han har fundert mye på hvordan vi skal komme i kontakt med de riktige personene for å få alt dette til. Det siste året virker det som om bitene har begynt å falle på plass. Det startet faktisk med en kontakt han fikk gjennom å selge bambusklær (som er Dag sin store hobby). Gjennom en kampanje fikk han hjelp fra en mann i et firma som driver med  internett-reklame. Da Look, som kommer fra Nederland, fikk høre om musikkskolen, ble han så fascinert at han tilbudte seg å hjelpe til med å skaffe finansiering frivillig.
Dag fikk også komponist, forfatter og  dirigent Somtow Sucharitkul, (som han har kjent i mange år) med på laget. I stedet for å opprette en egen stiftelse, har de kommet fram til at det var mye enklere at finansiering av musikkskolen vår i stedet ble et selvstendig program under Bangkok Opera Foundation som Somtow er leder for. De trengte et program for å nå lenger ut til befolkningen og vi trengte en stiftelse med anerkjennelse, og dessuten har det blitt laget flere spennende punkt i samarbeidsavtalen som kan bidra til å styrke begge partene. En styringskomite full av personer med forskjellig topp kompetanse og godt navn og rykte er opprettet. Gjennom "Music for Life" skal det nå samles inn penger til Immanuel musikkskole, og etterhvert kanskje flere tilsvarende grupper. Look, reklamemannen, var veldig optimistisk, og mente det var lett å få inn 3 millioner Baht på et par ukers kampanje.

Kjekt å lage film.

Det første fremstøtet for å få inn penger har vi nå nettopp gjennomført, nemlig en Facebook-kampanje. Dag har jobbet masse, laget hjemmeside og tre videoer som vi la ut på nettet med få dagers mellomrom. Vi brukte også litt penger så Facebook-innleggene skulle kunne nå flere.
Vi har klart å nå ganske langt ut. Nå har vi nesten 4000 følgere på Immanuel Musikkskole sin side, i tillegg til at også "Music for Life" har opprettet sin egen Facebook-side. Videoene Dag laget, og innleggene vi skrev fikk masse "likes", og mange delte det også videre til sine venner med oppfordring til å dele videre for å støtte dette flotte prosjektet. Men hvor ble det av pengene? Etter 5 dager hadde vi bare fått inn ca. 5000 Baht (litt over 1000 NOK), og så og si alt har kommet inn gjennom nære kontakter, det meste gjennom musikklærere på internasjonale skoler her i byen som jeg har samarbeidet med i mange år. Vi har visst ennå mye å lære om hvordan en skal klare å samle inn penger her i dette landet. Nå har det heldigvis seget inn litt mer etterhvert, men på langt nær det vi vi trenger for å kunne gjennomføre planene våre. Vi har så mange ting vi har lyst til å gjøre...

Ton (eller Kluay som han liker å bli kalt) i aksjon som dirigent.

Siden jeg har fått lønn fra NMS, og stort sett har vært den eneste læreren i musikkskolen, har vi fått dekket inn den største utgiftsposten. Ellers har vi nesten klart oss bare med tilfeldige gaver nå og da, en del donasjoner av instrumenter og voluntører. Dersom vi ikke har hatt penger til å betale en regning eller to, har det ikke vært verre enn at jeg har klart å betale det med mine egne penger. Men for å komme videre nå, trenger vi å utvide tilbudet.

Ton øver med førstefiolinistene i A-orkesteret vårt.

Ton er nå ferdig utdannet fiolinist. Han fungerer kjempebra, faktisk mye, mye bedre enn meg, som dirigent for orkesteret vårt. Dessuten er han en stor ressurs for å undervise de som har kommet lengst på fiolin. Han har også sagt seg villig til å bruke en god del av tiden sin på Immanuel musikkskole, men vi må selvfølgelig gi ham lønn for det arbeidet han gjør. Han må jo ha noe å leve av. Ved at Ton tar seg av undervisningen for de eldste, har jeg mer tid til å bruke på de yngre, noe som jeg trives godt med.

Her ser dere Fiw sammen med Somtow og en gjeng med
tilskuere fra Immanuel musikkskole etter å ha gjennomført sin
andre konsert på cello med ungdomsorkesteret Siam Sinfonietta

Et annet område vi har utvidet på er ved å ta imot ungdommer fra lutherske kirker i andre deler av landet som har lyst til å bli musikere. Den første vi tok imot var Fiw som mange av dere sikkert har lest om på bloggen min før. Han kommer fra en liten Lahu-landsby i Chiang Rai i Nord-Thailand. Tidligere levde familien hans av å samle ting i skogen som de prøvde å selge på markedet. De hadde de ikke et eneste musikkinstrument i landsbyen, men han begynte å lære å spille piano da han gikk 1,5 år på LST (det teologiske fakultet vårt her i Bangkok). Der oppdaget han at han likte mye bedre å uttrykke seg gjennom musikk enn ord, og ønsket derfor heller å satse på musikken for å tjene Gud. Etter å ha vært hos oss i Immanuel i 2,5 nå, kan Fiw spille de fleste typer band-instrumenter, en god del Thaimusikk-instrumenter, piano, litt fiolin og cello. Nå har han endelig fått seg en skikkelig cellolærer, Soi, som har tilbudt å undervise Fiw gratis. Fiw liker også veldig godt å komponere. Det lærte han av Stephen som var voluntør hos oss et halvt år i fjor vår. Selv om Fiw bor gratis på Lovsangshjemmet, er han nødt til å motta litt penger fra oss for å dekke nødvendige utgifter som mat osv. Men han er også til veldig god hjelp og avslastning for meg. På fritiden har Fiw nå fullført videregående skole gjennom voksenopplæringstilbudet her i Thailand, og er forhåpentligvis snart klar for å komme inn på høyere musikkutdanning. Vi ønsker selvfølgelig å støtte Fiw med utgiftene til dette også.

Vår nye elev og hjelpelærer, Best

Jeg hører stadig vekk fra kollegaer og andre om hvor ille det står til med musikkferdighetene i en god delen del menigheter rundt omkring i Thailand, så jeg har stor tro på at nettopp ved å utvide denne delen av prosjektet vårt kan vi bygge lekledere som så kan spre det de har lært videre utover. Fra nyttår har vi derfor tatt imot en ny student, Best, fra Buriram i Nordøst-Thailand. Han ønsker å bli god nok til å komme inn på musikkutdanning allerede neste år. Så da er det bare å øve. Problemet for oss er bare det at foreløpig er hovedinstrumentet hans gitar, og vi har ingen gitarlærer. Men også her har vi vært heldige (eller noen av oss vil kanskje si at Gud har svart våre bønner). Jeg sendte ham avgårde for å sjekke ut en musikkskole i gåavstand fra Immanuel som ikke er så dyr sammenlignet med andre steder. Der så de ut til å forstå situasjonen ved å si at han kunne betale avgiften det kostet for å få en ukentlig gruppetime, men det han virkelig får er mye mer. Læreren ber han sitte i et rom og øve fra klokka 13-17, så kommer læreren inn innimellom for å undervise ham individuelt. Dette er veldig bra, men ikke gratis.

Ying og Fai under årets påskedagsgudstjeneste.

Ungdomsorkesteret, Siam Sinfonietta

En av våre egne elever fra Immanuel, Fai, har også blitt så flink at hun har kommet inn på Mahidol Musikk College, det samme universitetet som Ton har gått på. Vi har sett hvor flink Ton har blitt etter å ha gått der, så vi har ikke lyst at muligheten som Fai nå har fått skal forsvinne. Problemet er at det er veldig dyrt og hun har ingen mulighet til å kunne betale studiet selv. Vi hadde håpet å få inn masse penger gjennom "Music for Life", så vi oppfordret henne til å søke, og sa at vi skulle klare å skaffe sponsorer. Hun har nå klart å fått betalt regningen for første semester (som hun måtte betale innen 8. april) ved å låne penger fra noen slektninger, men dette beløpet må hun selvfølgelig betale tilbake så fort som mulig.
Både Fiw, Fai og Best er med å underviser i musikkskolen nå i tillegg til Ton og meg. Det er veldig bra å kunne gi et utvidet tilbud, men da trenger vi også mere noter, flere notestativer, fiolinstrenger, buer og instrumenter, så denne utgiftsposten øker også. Dessuten har vi ennå ingen kontrabass i orkesteret vårt.
En annen utgiftspost som har økt er reiseutgifter. Vi får stadig vekk tilbud om gratis konserter, noe som er kjempebra, men vi må jo reise for å komme oss til konsertene. Fai og Fiw fikk også tilbud om å være med som lærlinger i Bangkok Operas ungdomsorkester, Siam Sinfonietta, men også for å komme dit blir det reiseutgifter.
Og så til slutt det det haster aller mest med å få inn støtte til akkurat nå, nemlig vår forestående årlige øvelses-leir. Vi har planlagt å reise på leir 20-25. april. De tre første nettene skal begge orkester-gruppene være med, og vi trenger også noen voksnehjelpere, for de yngste musikerne er bare 7 år gamle. I alt blir vi ca. 40 personer. Det sier seg selv at dette koster en del. Da vi i for noen dager siden fikk vite at vi ikke kunne bruke det huset vi har leid i flere år, og vi ikke hadde fått inn særlig mye penger på aksjonen vår, tenkte jeg at vi får heller kutte ut leiren, og i stedet bare arrangere ekstraøvelser i Immanuel kirke der vi øver til vanlig. Men da sa Dag til meg, at dette får vi til, og nå mens jeg skriver dette fikk han akkurat en melding om stor donasjon som har kommet inn. Så nå ser det ut til å bli øvelsesleir likevel.
Noe er i hvert fall sikkert, arbeidet jeg får lov til å drive på med er i hvert fall ikke uten spenning. Men det er ikke alltid så lett å planlegge. Vi får håpe at vi etterhvert blir flinkere til å drive markedsføring for prosjektet vårt, så det en dag kan stå på egne ben.

Fra fjorårets øvelses-leir. Vi har vært heldige og fått leid
et nydelig hus sør for Pattaya i flere år på rad. 

For de av dere som tenker at det kanskje er på tide at jeg gir meg i musikkskolen, og at personer som Ton nå kan ta over, er jeg ganske uenig. Jeg tror ikke Ton hadde holdt ut lenge i prosjektet dersom jeg hadde flyttet hjem til Norge nå. Det er utrolig lite rom for oppmuntring her i dette landet. Har på følelsen at en del folk tror at jo mer du rakker ned på en person, jo bedre er det. De yngre må lære ydmykhet, og følge det som de eldre bestemmer. Jeg tror at både Ton, Fiw, Best, Fai og andre unge ledere trenger meg her ennå en stund, men jeg skal prøve og gi dem mer og mer ansvar.
Dersom noen har lyst til å komme ut som voluntører i musikkskolen, er dere hjertelig velkomne.