Avskjed for Susanna og Hald-team

På onsdag reiste Susanna. Hun flyttet hjem til Finland etter og ha vært her i Bangkok i nesten fire år. Selv om hun egentlig har vært 100% ansatt på LST(presteskolen), har hun også hatt fiolingrupper i Immanuel hver fredag ettermiddag. Ton har brukt muligheten han fikk til å reise bort til LST hver tirsdag for å få individuell undervisning fra Susanna også. Nivået blandt fiolinelevene mine har virkelig godt opp mange nivåer i løpet av de årene Susanna har vært her, og hun vil bli dypt savnet. Heldigvis skal Ton begynne på musikkstudier på universitetet om ikke så lenge, så han får nok god oppfølging videre. Med hensyn til de andre får jeg gjøre så godt jeg kan.


Her er gjengen som stilte opp på flyplassen for å ta farvel med Susanna.

Samme kveld reiste også Hald-teamet som har vært her i seks måneder. To av dem har vært på Immanuelhjemmet oppe i Phibun i Nordøst-Thailand, mens Siri og Mari har bodd i Immanuelkirken og jobbet i barnehagen der og på Lovsangshjemmet. Tusen takk for kjempeinnsats fra alle fire.

Så til slutt noen ord om situasjonen her i byen. På onsdagskvelden ble det innført unntakstilstand her. Det virker som den største virkningen av det er enda mer sensur på media. Rødskjortenes TV-kanal er stengt av og det er bare regjeringens side av saken som kommer ut.

På tirsdag leste Dag i Bangkok Post at demonstrasjonene for dagen var avlyst, og han tenkte at han skulle benytte anledningen til å gå opp å filme litt av stemningen. Men det som møtte han var noe helt annet. En enorm folkemengde som oppfordret soldatene til å sleppe dem fram. En etter en forlot soldatene plassen. Til slutt gikk alle. Etter en stund kunne man se flere busslaster med soldater forlate byen, mens de røde danset, feiret og fylte de fleste gatene i sentrum her. Dette ble omtrent ikke nevnt i media i det hele tatt, og det var før unntakstilstanden tredde i kraft. I dag har de røde varslet nye store demonstrasjoner i gatene. Det at regjeringen gjennom unntakstilstanden forbød forsamlinger på over fem personer fikk bare flere ut i gatene. Vi får se hva som skjer.

Demonstrasjoner i Bangkok

Her er en liten oppdatering angående demonstrasjonene som jeg skrev om for tre uker siden. Det er et skikkelig klasseopprør som skjer. Folk fra landsbygda, særlig fra Isaan (Nordøst-Thailand) og Nord-Thailand har stått i bresjen. Men også lavklassen i Bangkok er aktive. De fleste av de jeg møter f. eks. taxisjåfører, hushjelper, fiolinelever og andre rundt Immanuel støtter veldig oppropet. De mener at samfunnet ikke er rettferdig, regjeringen støtter bare de rike i samfunnet og domstolene er på de gule/militæret/styremaktenes side. (Når det gjelder styresmakten så er det krefter i sving utenfor/over regjeringen som ingen vet eller har lov til å skrive noe særlig om, men det ulmer og snakkes mye blandt lavfolket nå, og de er mange.). Blandt de røde/fattige er det bare en mann som trekkes fram som håpet, og det er Taksin. De sier at når han styrte fikk de håp. Han gjorde en del ting som gjorde at de virkelig merket forskjell og fikk håp om bedre kår.

Nå er det selvfølgelig flere sider i denne saken, men den andre siden er godt dekket i medier. Aviser og tv-nyheter er veldig gule (etter hva folket sier).

Demonstrasjonene har vært fredelige fram til nå, og det har vært kommunikasjon mellom regjeringen og demonstrantene, men i går trakk de røde inn mot bykjernen, og flere store kjøpesentre måtte stenge. Regjeringen truer med arrestasjoner dersom de ikke går vekk siden det går ut over økonomien til landet og det blir trafikk-kork, men demonstrantene nekter å forlate stedene de er på nå. Det er nye fohandlinger på gang, og vi får håpe at det til slutt ender opp med en løsning som er god for alle i Thailand.

Langfredag

Her er en liten langfredagshilsen fra oss. Det er en sang jeg sang i kor som barn, og som jeg liker veldig godt.

Tur til Naan, Nord-Thailand

Dag og jeg har vært på en fire dagers tur opp til fjellene i Naan, ikke langt fra grensen til Laos. Utrolig nok, etter å ha kommet fra nesten 40 grader som det er de fleste plasser i Thailand nå på denne tiden, var det her så kaldt at vi faktisk frøs på natten.


Det hadde ikke regnet siden oktober, men akkurat den dagen vi reiste opp kom det en skikkelig kraftig storm. Trær lå strødd i veien overalt de to-tre siste timene vi kjørte før vi kom fram. Det var nesten litt skummelt. Mørkt var det blitt og ikke visste vi helt hvor vi skulle. Mobilnettet og elektrisitet hadde brutt sammen. Oppi fjellene snakker de også et helt annet språk, men heldigvis traff vi på folk som forsto thai, og vi kunne spørre oss fram til riktig område. Adjan Amnuay som skulle ta imot oss hadde reist ned til "sentrumet" av dette området, og da vi kom fram dit klarte vi å få kontakt. Etter dette kjørte han foran oss på moped de siste 12 kilometrene før vi kom fram til den lille landsbyen vi skulle til. Den het Baan Den. I dette området har 700 mennesker blitt kristne de siste årene.

Og her ser dere kirken som ble bygget for noen få år siden. På mønet hadde nesten hele den fremste raden med takpanner på venstre side blåst ned i stormen. Også halve taket på presten sitt hus som var av bølgeblikk, hadde blåst av, men det hadde de allerede fått på plass igjen.

Her i kirken skulle det være barneleir i tre dager.

Her ser dere Sutipat. Han jobber egentlig i Aids-prosjektet, men er også flink med barn. Han, sammen med noen prestestudenter tok seg av det meste av programmet på leiren.

Her er det tid for mat.

Helt til høyre ser dere Amnuay. Han var prest i Immanuel de første årene vi var i Thailand. Relasjonsbygging er utrolig viktig i dette landet, så det at vi kom og fikk vært litt sammen med Amnuay og kona var nok vel så viktig som at vi var med på leiren.

Her ser dere kona til Amnuay, Phi Yai. På dette kjøkkenet lagde hun mat til 70-80 mennesker. Heldigvis hadde hun god hjelp av andre kvinner i landsbyen, for her var hverken kjøkkenbenker eller elektrisitet. Med andre ord bor de utrolig enkelt, men arbeider med iver og kjærlighet til folkene rundt dem. Huset deres så også ut til å fungere som apotek. Stadig kom det mennesker som var syke og trengte medisiner.

Her i dette huset sov Dag og jeg. Det eneste vi savnet var egentlig madrass. Ganske hardt å ligge bare på noen matter.

Barna på leiren så ut til å ha det gøy. Det var masse sang og leker, undervisning i den kristne tro, tur ut for å forske ut naturen, mat og overnatting.

Dag fikk i oppgave å lede noen leker.

Vannballong-volleyball er alltid gøy.

Vi hadde med andre ord en flott tur. De 25 timene det ble med kjøring (tilsammen opp og ned) hørte vi på lydbok. Selv om vi hadde det bra, lengtet vi likevel hjem. Særlig Dag har vært mye ute og reist i det siste, og det var veldig godt å komme hjem til Kari, Knut og Ola.

I dag er de på skolen. Ganske rart i grunnen, siden det er Langfredag.

Med andre ord, ikke mye påskestemning her i landet. De neste dagene er det både wakeboard-konkurranse og svømmestevne. Jeg får prøve å trylle fram litt påskepynt her hjemme i løpet av dagen så det blir lettere å komme på at det er påske. Ellers så blir det gudstjeneste i Immanuel i kveld, felles for alle Bangkok-menighetene i soi 50 i morgen kveld, og så påskedagsgudstjeneste for oss i Immanuel igjen på søndag.
Dere får ha en god påske, så lenge.

Avslutnings-seremoni i Immanuel daghjem

Så var det siste dagen for elevene i tredje klasse i Immanuel barnehage. Som vanlig ble det en høytidelig og minnerik dag for både elever, lærere og foreldre.

Kirkerommet var pyntet for anledningen.

Her ser dere avgangsklassen rett før seremonien startet.

De ble ønsket til lykke av den yngre garde representert ved DN1, med både sang, hilsener og blomster.

Avgangselevene selv opptrådte også med både sang og fiolinspill. På bildet over spiller vi "Fransk folkesang". Den var det bare noen som spilte, men de andre fire sangene spilte hele klassen. Jeg fikk invitert dem til å fortsette å spille i Immanuel musikkskole nå når de begynner på skolen. Prisen er i hvert fall ikke avskrekkende, 50 bath (under 10 kroner) for et år, og da kan de få undervisning 2 ganger i uka. Fire barn meldte seg på umiddelbart.

For første gang har jeg undervist en av barnehagebarna på piano i stedet for fiolin, men vi opptrådte alle samtidig.

Jeg trives veldig godt med å undervise i barnehagen. Da har jeg barna der på dagtid, og det er alltid stas å få lov å komme ut av klasserommet for å lære å spille fiolin. Mange av barna mister ofte den store iveren når de begynner på skolen. Da er de kanskje trøtte når de kommer hjem fra skolen, har gjerne ikke foreldre som ser vitsen i å spille, og jeg må konkurere med fritiden deres.

Men tilbake til arrangementet 26. mars 2010: På bildet over ser dere ei jente som nettopp har fått utdelt vitnemålet sitt for fullført barnehage. Alle kom fram en og en, og de har øvd hvordan de skulle gå, hilse, ta imot og takke i ukevis.

Etter at seremonien var ferdig var det litt snacks og fotografering. Her ser dere tre av barna sammen med læreren sin og rektor i barnehagen.

Foreldrene til jenta i midten kom og snakket med meg etterpå og sa at de var lei seg for at datteren deres måtte slutte hos oss nå. De var så fornøyde med barnehagen, og jenta har stortrivdes, så de ville gjerne hun skulle gått hos oss ut videregående skole. Jeg har tenkt på det mange ganger, at det ville vært bra om vi hadde hatt et skoletilbud også, gjerne med vekt på kunst og musikk, så vi kunne fulgt disse barna opp videre. Det skoletilbudet de har er ikke veldig godt, gjerne 40 elever i en klasse, og pedagogikken er nok litt utdatert. Men å starte en skole er nok et alt for stort prosjekt for kirken her. Det er jo begrenset også hvor mange elever jeg for min del kan klare over i løpet av en uke. Men det er en spennende tanke...

Her ser dere en annen av avgangselevene.

Og til slutt noen av hjelperne mine for dagen. Jeg hadde fem støttespillere på fiolin, og tre fotografer som byttet på å ta bilder. Åm, Fåm og Bass har tatt alle bildene i dette blogginnlegget.

Årets misjonærmøte i Thailand.

En gang i året samles alle NMS-misjonærene i Thailand, Laos og Kina til MM. I år var vi på et fint hotell i Chaam. Deilig å kjenne sjøluft.
MM er en blanding av møter og rekreasjon. Vi hadde gjennomgang av rapporter, der alle misjonærene kunne fortelle litt om arbeidet sitt, bibeltimer, lovsang, familiekor, gudstjeneste, MM-kveld med framføring av eventyr ved barna samt leker og annet gøy. Tid til å bare være sammen og slappe av var det også. Fire flotte dager ble det.
Vi hadde bare med oss Ola. Alle de andre barna nå er ganske små samenlignet med våre, og Kari og Knut ville ikke ta fri fra skolen for å være med. Tror de nøt friheten ved å være hjemme alene.


Her ser dere de største barna fremføre Askeladden og de sju hjelperne. Fem voluntører tok seg av barna og øvde inn skuespillene. Takk for innsatsen!

Demonstrasjoner og bursdag

Det er varslet store demonstrasjoner her i Bangkok i helgen. Skolen til Kari, Knut og Ola ble holdt stengt på fredag, og alle NMS-misjonærene har fått beskjed om å holde seg hjemme.
Det var i grunnen ganske greit for meg for jeg har helt mistet stemmen.
Ikke så kjekt for Kari som har bursdag i dag.
Foreløpig skjer det svært lite. Jeg var en liten tur ut til en matbutikk i nærheten og jeg så ikke en eneste demonstrant eller politi på veien. Dere ser veien der vi bor på bildet over. Kanskje litt mindre trafikk enn en vanlig lørdag.


Kari fikk i hvert fall ferske, grove rundstykker til lunch.I bakgrunnen ser dere Phi Wang. Hun har jobbet hos oss siden vi kom til Thailand for snart 12 år siden.

Kari var forøvrig en liten tur til Jacarta forrige helg, på SEASAC-svømming. Jentene vant, og guttene fra Patana ble nummer to. Det var med mange internasjonale skoler fra sørøst-Asia.

Det er mulig å gratulere Kari med 17års-dagen på facebook for de som driver med det.( Jeg har ikke kommet så langt ennå). Men i hvert fall fortalte Kari meg at hun hadde fått over 50 hilsener der så langt i dag.

Nå fikk Kari akkurat overraskelsesbesøk av tre venninner! (Se bildet under). Så da ble bursdagsdagen reddet.