Tur til Naan, Nord-Thailand

Dag og jeg har vært på en fire dagers tur opp til fjellene i Naan, ikke langt fra grensen til Laos. Utrolig nok, etter å ha kommet fra nesten 40 grader som det er de fleste plasser i Thailand nå på denne tiden, var det her så kaldt at vi faktisk frøs på natten.


Det hadde ikke regnet siden oktober, men akkurat den dagen vi reiste opp kom det en skikkelig kraftig storm. Trær lå strødd i veien overalt de to-tre siste timene vi kjørte før vi kom fram. Det var nesten litt skummelt. Mørkt var det blitt og ikke visste vi helt hvor vi skulle. Mobilnettet og elektrisitet hadde brutt sammen. Oppi fjellene snakker de også et helt annet språk, men heldigvis traff vi på folk som forsto thai, og vi kunne spørre oss fram til riktig område. Adjan Amnuay som skulle ta imot oss hadde reist ned til "sentrumet" av dette området, og da vi kom fram dit klarte vi å få kontakt. Etter dette kjørte han foran oss på moped de siste 12 kilometrene før vi kom fram til den lille landsbyen vi skulle til. Den het Baan Den. I dette området har 700 mennesker blitt kristne de siste årene.

Og her ser dere kirken som ble bygget for noen få år siden. På mønet hadde nesten hele den fremste raden med takpanner på venstre side blåst ned i stormen. Også halve taket på presten sitt hus som var av bølgeblikk, hadde blåst av, men det hadde de allerede fått på plass igjen.

Her i kirken skulle det være barneleir i tre dager.

Her ser dere Sutipat. Han jobber egentlig i Aids-prosjektet, men er også flink med barn. Han, sammen med noen prestestudenter tok seg av det meste av programmet på leiren.

Her er det tid for mat.

Helt til høyre ser dere Amnuay. Han var prest i Immanuel de første årene vi var i Thailand. Relasjonsbygging er utrolig viktig i dette landet, så det at vi kom og fikk vært litt sammen med Amnuay og kona var nok vel så viktig som at vi var med på leiren.

Her ser dere kona til Amnuay, Phi Yai. På dette kjøkkenet lagde hun mat til 70-80 mennesker. Heldigvis hadde hun god hjelp av andre kvinner i landsbyen, for her var hverken kjøkkenbenker eller elektrisitet. Med andre ord bor de utrolig enkelt, men arbeider med iver og kjærlighet til folkene rundt dem. Huset deres så også ut til å fungere som apotek. Stadig kom det mennesker som var syke og trengte medisiner.

Her i dette huset sov Dag og jeg. Det eneste vi savnet var egentlig madrass. Ganske hardt å ligge bare på noen matter.

Barna på leiren så ut til å ha det gøy. Det var masse sang og leker, undervisning i den kristne tro, tur ut for å forske ut naturen, mat og overnatting.

Dag fikk i oppgave å lede noen leker.

Vannballong-volleyball er alltid gøy.

Vi hadde med andre ord en flott tur. De 25 timene det ble med kjøring (tilsammen opp og ned) hørte vi på lydbok. Selv om vi hadde det bra, lengtet vi likevel hjem. Særlig Dag har vært mye ute og reist i det siste, og det var veldig godt å komme hjem til Kari, Knut og Ola.

I dag er de på skolen. Ganske rart i grunnen, siden det er Langfredag.

Med andre ord, ikke mye påskestemning her i landet. De neste dagene er det både wakeboard-konkurranse og svømmestevne. Jeg får prøve å trylle fram litt påskepynt her hjemme i løpet av dagen så det blir lettere å komme på at det er påske. Ellers så blir det gudstjeneste i Immanuel i kveld, felles for alle Bangkok-menighetene i soi 50 i morgen kveld, og så påskedagsgudstjeneste for oss i Immanuel igjen på søndag.
Dere får ha en god påske, så lenge.