Fra forventning og glede til håpløshet og sorg

På lørdag var det barnas dag her i Thailand, en dag alle barn gleder seg til, nesten som en blanding av 17. mai og julaften hvis vi prøver å finne noe liknende i Norge.
Men for nång Fom, en av fiolinelevene mine på 9-10 år, ble dagen noe helt annet. I stedet for å få presanger og gå ut å ha masse gøy, våknet hun opp til den fryktelige nyheten om at faren var drept i en motorsykkelulykke på natten.
Det virker så meningsløst. Akkurat denne familien som faktisk ikke hadde det så verst. Selv om de bodde i slummen hadde faren tross alt en jobb i et firma og forsørget familien. De har alltid vært så positive og smilt hver gang jeg har truffet dem. Fom gikk i barnehagen i Immanuel da hun var liten. Hun var en av dem som kom da jeg inviterte og startet opp fiolingruppen på lørdagene, og i høst var hun for første gang i vinnergruppen av de aller ivrigste elevene.

Nå har hun sittet to dager i tempelet ved kisten hos faren og grått. 7 dager kan hun og alle andre som ønsker det komme til tempelet å sørge. Slekt og naboer ordner mat og drikke til alle som kommer. Hver kveld kommer noen munker og ber, mens 7. dagen blir det kremasjon. Har forstått det slik at firmaet der faren jobbet tar kostnadene ved dette. Men det blir veldig vanskelig for familien videre. Her er ingen sosiale ordninger som i Norge, og moren må nå forsørge Fom og lillebroren på 1 år alene.