Gutta på tur

Sykkeltur i Burma med min favoritt pensjonist og favoritt forfatter kunne umulig bli kjedelig..........og det ble det heller ikke.



Først litt om reisefølget:

Kristian Bø er 75 år gammel, han kom til Thailand i 1986 for et to måneders oppdrag for Telenor, siden har han blitt her. Da han ble pensjonist begynte han å sykle Asia på kryss og tvers. En del av disse reisene skriver han om boken sin "på sykkel i Asia". I fjor sommer begynte Kristian sitt hittil største prosjekt, nemlig å sykle fra Thailand til Norge. Turen skulle ta seks måneder, men han måtte avbryte helt vest i Kina etter to måneder på grunn av sterk kulde og påbegynnende lungebetendelse.

Jo Nesbø er forfatter av bla. en rekke krimbøker som er oversatt til 34 språk og selges over hele verden. På turen fikk jeg vite at han også har skrevet en del musikk og vært vokalist i et lokalt norsk Band som heter "De derre". Som yngste mann på laget trodde jeg at jeg kanskje kom til å være den sprekeste, men jeg forsto etter hvert at Jo også har bakgrunn som aktiv idrettsmann, bla som spiss i Molde fortballklubb, så hver gang vi prøvde oss på et spurtoppgjør, vant han. Den klokeste var nok Kristian som syklet i et trutt moderat tempo tilsynelatende uanfektet av å ha sittet åtte timer på sykkelsetet.



Ser man borifra såre rumper og hender, var sykkelen en fantastisk måte å lære et nytt land å kjenne på og det ble mange spennende møter med flotte mennesker.

Det er liten tvil om at Burma er et land under et totalitært styre og folk vi møtte var usedvanlig åpne i sin forakt overfor Juntaen. Første dag syklet vi litt sånn "tilfeldig" forbi huset der Aung San Suu Kyi holdes i husarrest og vi stoppet der for å drikke litt vann. Det gikk ikke mange sekundene før vi ble jaget vekk derfra av heller hissige soldater.

Andre natten kom vil til Landsbyen Bago der vi brukte det meste av kvelden på å lete etter en "syngedame" som Kristian var blitt så betatt av da hen var der for ni år siden. Da vi kvelden etterpå kom til landsbyen Nyaunglebin fikk vi klar melding om at der hadde de ikke lov å ta imot utlendinger, men Kristian fikk i løpet av en times forhandlinger med politiet ordnet med lov til å bo hos en Iman der for så å ta første buss tilbake morgenen etter.



Et hovedmål for reisen for meg var å følge opp den kontakten NMS har med Lutheran Church of Myanmar og pastor Martin, som var prosjektleder for "Helping Hands", et prosjekt som vi satte igang etter syklonen Nargis i fjor. Derfor ble de siste dagene av turen for min del brukt i samtaler med kirkerepresentanter, på gudstjeneste osv. (Mye kunne vært skrevet om bare det, men det får jeg spare til en annen gang.)

Jo var med meg på et av disse besøkene, til et barnehjem som kirken driver. Der fulgte vanlig "prosedyre"; Ungene sang noen sanger for oss og jeg og Jo sang noen duetter på sparket for ungene. Han spurte om jeg kjente noen av hans sanger, men det gjorde jeg ikke , (Tenkte at "jenter som kommer og jenter som går" kanskje ikke egnet seg så bra for små barn) Vi endte derfor opp med å synge "tenke sjæl" i valsetakt og "kumbaya my Lord". Som avslutning gav Jo nye ransler til alle ungene som en bryllups presang til to venner av seg (Henrik Mestad og Adele Matheson)

Dag