Ton fikk pris, og ellers en innholdsrik helg.

Lørdag 30.november 2010 fikk Ton utdelt en pris for å ha stått på for å gjøre det bra og være et godt eksempel for andre ungdommer i Klong Toey. Det var Duang Prateep Foundation som stod for prisutdelingen, og Ton fikk både et trofe i glass, et sertifikat i glassramme og blomster.

Måten selve glassplaten ble utdelt på virker ganske komisk for meg som utlending, men for thaier er det en helt normal praksis. Det er størst status dersom du har fått prisen fra en høyt ranket person, og da gjerne en kongelig. Selvfølgelig har ikke de kongelige tid til å springe rundt å dele ut priser hele tiden, men i stedet brukes et bilde. Statuen blir plassert foran bildet og mottakeren tar høytidelig prisen og bukker eller neier kongelig til bildet som takk.

Jeg var med for å spille piano til Ton som også skulle opptre på fiolin. Det som jeg ikke hadde regnet med var å bli pyntet med blomster og bli satt på første rad sammen med "viktige" personer. Plutselig kalte de meg også opp på scenen for å dele ut blomster til en av de andre prisvinnerne. Dette blir regnet som en ære, men jeg kunne godt tenkt meg og sluppet. Selvfølgelig måtte jeg også opp på scenen for å være med på fellesbilde.

Hadde det ikke vært fordi jeg skulle være med å spille spørs det vel om jeg hadde visst om prisutdelingen i det hele tatt. Men jeg er glad jeg var der, og hadde tatt med kameraet så Ton kan få noen bilder. Jeg fikk også reklamert bitte litt for Lovsangshjemmet og Immanuel i tillegg til å representere Tons støttespillere. Ingen venner eller familie møtte nemlig opp. Ton sa at foreldrene var opptatt med arbeid. Men jeg tror aldri de har kommet for å høre på ham når vi har arrangert konserter heller.

Her ser dere de ni prisvinnerne.

Ton imponerte de viktige damer og herrer med sitt fiolinspill.


Så til helgen ellers. Dag er i Norge så jeg måtte prøve å få familiens program til å gå opp på egenhånd. Godt at det er billige taxier her i byen, så lørdag morgen da jeg skulle være med Ton måtte jeg sende avgårde Ola (sammen med en annen venn) til en annen kant av byen på egen hånd. Han skulle først til en spill-butikk der de arrangerte warhammer-konkurranse denne helgen, noe han hadde gledet seg veldig til. Deretter bar det videre til en annen venn for Hallowin-fest og overnatting, før han skulle tilbake til Warhammer-konkurransen, og så hjem.
Jeg hadde sørget for å kjøpe en mobiltelefon til ham dagen før (billigste modell) så vi kunne holde kontakten.
Kari skulle på vannpolo-turnering, og måtte også klare seg på egenhånd. Også hun skulle overnatte hos en venninne.

Etter å ha undervist hele ettermiddagen (to fiolingrupper) og øvd med bandet til gudstjenesten fant jeg ut at jeg måtte trylle fram noe spiselig til søndagen. I forbindelse med Alle helgensfeiring i Immanuelkirken skulle nemlig alle ha med seg litt mat hver. Jeg liker ikke særlig godt å lage mat, men fant ut at jeg kunne prøve å bake en kake. Tre av fiolinelevene mine ville gjerne hjelpe meg. Etter å ha vært i to store matbutikker for å finne de rette ingrediensene kom vi endelig igang. Og resultatet ble slett ikke så verst. Jentene var overveldet av hvor mye mat og utstyr det går an å ha på et kjøkken, og de likte kakebakingen så godt at de sa de ville huske det for resten av livet. De kom seg så vidt hjem før midtnatt.
På søndag etter gudstjeneste og kirkelunsj kom jeg hjem. Men var bare hjemme i ti minutter, for Knut ville gjerne en tur ut til Thai Wakepark. Han er enda ikke hundre prosent frisk etter kyssesyken, men har vært på skolen siden tirsdag. Nå fikk han prøve å stå litt på wakeboard for første gang på en måned. Han har hard jobbimg foran seg for å komme tilbake i toppform, men får vel prøve å bli helt frisk først.
Vi måtte være hjemme til kl.18.00 for da kom alle barna i leilighetskomplekset her på døra for å spørre etter snop. Ola hadde også meldt seg på men han rakk ikke hjem i tide.
Deilig med fri på mandager!