tirsdag 1. februar 2011

Søppelsortereren som smilte til meg

I kveld kom jeg hjem fra jobben på Lovsangshjemmet sliten, sulten og stiv og støl i kroppen. Jeg tenkte med meg selv: "Nå fortjener jeg en massasje". Men da jeg kom hjem fant jeg ut at jeg må jo være litt mor også. Dermed ble det ganske sent, men til slutt kom jeg meg likevel av sted på vei til en lokal plass rett bort i gata. På veien bort gikk jeg forbi en som så ut som en ung jente. Hun holdt på å sortere søppel fra søppelbøttene som var satt ut til tømming. Akkurat da jeg gikk forbi smilte hun til meg, og det fikk meg til å tenke på at her går jeg bort for å bruke penger på meg selv, og så finnes det mennesker rundt meg som må gå å rote i andre folks søppel seint på kvelden for å få litt å leve for.
Nå viste det seg at det var fullt på massasjeplassen, så jeg passerte jenta også på vei hjem. I det jeg gikk forbi henne så jeg at det lå et lite barn i kjerra hennes og sov. Jeg stokk, og tenkte at jeg kunne jo gitt henne litt penger, men gikk likevel videre. Hun spurte jo ikke etter noe, kanskje det kunne gå utover stoltheten hennes dersom jeg tilbød henne penger?
Vet ikke om det var smilet hennes eller noe annet, men det føltes helt feil å ikke gjøre noe. Bibelvers som "jeg var sulten, og dere gav meg mat........... Det som dere gjorde mot en av disse mine minste brødre, gjorde dere mot meg" svirret rundt i hodet. Jeg vet jo også hvor lite folk får for søppelet de selger for jeg kjenner flere som driver i samme bransjen. Likevel kom jeg helt hjem, opp i stua, før jeg endelig ombestemte meg, og gikk tilbake igjen.
Hun var enda på samme plassen. Jeg snakket litt med henne og gav henne litt penger. Hun fortalte at barnefaren hadde stukket av og at hun var alene om å passe på jenta si som var ett og et halvt år gammel. Dermed måtte hun ha henne med seg. Hun fortalte også at den lille jenta noen ganger hjalp til med søppelsorteringen. Jeg spurte hvor hun bodde, for jeg tenkte at dersom hun bodde i nærheten av Lovsangshjemmet så kunne jo kanskje jenta hennes få vært der i barnehagen på dagtid. Hun bodde en helt annen plass så det blir nok ikke aktuelt for henne.
Jeg tror likevel hun ble glad for pengene jeg gav henne, og for at jeg snakket litt med henne, og jeg selv følte meg selvfølgelig mye bedre etterpå. I tillegg fikk jeg meg jo nesten litt morsjon av å gå så mange ganger ut og inn veien der vi bor.
Men så til et annet poeng som jeg tenkte å fram med denne historien, nemlig å takke alle dere i Norge som støtter Lovsangshjemmet og Immanuel daghjem, ettermiddagsaktivitetene der, og lønn til oss misjonærer gjennom prosjekter i NMS. Vi får faktisk hjulpet ganske mange mennesker i noenlunde samme situasjon som denne moren, til å få det litt lettere i hverdagen. Barna får omsorg og får utviklet seg. Gjennom stipender og positive aktiviteter på fritiden klarer mange barn å få en mye bedre hverdag, tro på seg selv, og flere får seg etterhvert en høyere utdannelse som gjør at de kan se lyst på fremtiden. Så stå på! Vi klarer ikke å hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen.

1 kommentar:

Anonym sa...

må gud velsigne deg og dere alle.vi takker for at dere står i dette kallet
men jeg håper du sørger for å ta en masjase en gang i blant...