Mange gleder og noen sjokk på onsdag 17. oktober 2007

Forrige onsdag var en slik dag når man møter både mange positive overraskelser, men også noen ubehagelige hendelser.
Siden presteskolen har ferie begynte dagen litt roligere enn vanlig. Jeg hadde avtalt å undervise en gutt på 16 år som heter Nat. Han dukket opp da jeg åpnet for sommerskoleundervisning i mars. Da var han skikkelig nybegynner, og kunne ikke engang enkle noter. Egentlig var jeg ganske skeptisk og tenkte at det var et håpløst prosjekt, men det viste seg at han virkelig ville lære, og øvde! Før jeg reiste til Norge på sommerferie hadde han spilt ut hele første boka. Men etter at jeg kom tilbake fra Norge hadde jeg inntrykk av at han hadde det travelt med skolen, og ikke hadde tid til å spille fiolin. Overraskelsen var derfor stor da han nå dukket opp igjen og hadde gjort enda mer framsktitt på fiolinen. Elever som jobber på egenhånd på denne måten gjør en lærer glad.
Kjekt var det også kl.13.00 da Ola og de andre elevene som hadde vært på musikkleir kom hjem igjen og hadde konsert for foreldre og andre elever på skolen. Så ut som de hadde hatt noen flotte dager sammen. Alle var veldig ivrige og så veldig fornøyde ut. En av lærerne kom bort og sa at Ola hadde vært "gorgeous", og det var jo fint for en mor å høre. Se konsert-gjengen på bildet nedenfor.

Ola både sang og spilte fiolin på leiren.


Etter dette skulle jeg egentlig hatt med meg 6 fiolinister til ungdomskole-orkesteret. Men tre av dem måtte på ekstraundervisning på skolen og to andre var bortreist, så jeg måtte gå til dirigenten å si at det ikke ble noe av. Det var litt trist for det var siste muligheten før thaiskolene starter opp igjen, og vi har bare fått vært med på en øvelse denne ferien. Men så kom nok en positiv overraskelse. Dirigenten bad meg vente litt, og så kom han tilbake med et nytt orkesterstykke, og spurte om vi hadde anledning til å være med å spille på en stor konsert i forbindelse med kongens 80-årsdag i desember. Det har vi selvfølgelig lyst til!

Lurte litt på om det ville komme noen flere elever denne dagen, siden jeg visste om flere som var bortreist, og dessuten er det en god del som rett og slett ikke gidder å komme på time noen ganger. Men allerede på veien tilbake var det en ivrig gjeng på 11 år som ringte etter meg, og lurte på når jeg kom. Også en av disse begynte å spille i mars i år, og har siden dratt med seg flere venninner. Disse har akkurat for noen få uker siden for første gang fått lov til å ta med seg fioliner hjem for å øve, og er foreløpig veldig ivrige. Av erfaring vet jeg at den første iveren etter hvert går over for de aller fleste, men nyter så lenge det varer. (Disse jentene har også fått lov til å bli med i den nye lørdagsgruppa.)

Flere andre kom også til fiolintime denne dagen, og jeg rakk akkurat hjem for å kjøre Knut til en kamerat siden dagen etter var fri.(Starten på høstferien)
Det var første gang han skulle til denne vennen, så han hadde fått med seg kart. Dette er noe av det jeg liker minst i denne byen: å kjøre til nye plasser, særlig etter at det er blitt mørkt, og det er vanskelig å lese skilter. I tillegg var det rushtraffikk, men etter litt famling kom vi oss da fram. (Brukte ca. en time på veien.)
Siden jeg kanskje følte meg litt fornøyd med meg selv siden jeg hadde klart å finne veien, og i tillegg var seint ute til neste post på programmet, NMS-samling hos Knut og Merete som bor i nærheten av barnas skole, spurte jeg om hva som var raskeste vei til skolen fra der jeg var. Selv om jeg ikke hadde prøvd denne veien før tok jeg sjansen på å prøve. Selvfølgelig mistet jeg oppkjørselselen til motor veien i mørket og havnet litt "ut på jordet". Jeg kjørte og kjørte og lurte på om jeg hadde kjørt meg helt vill. Så masse fremmede skilt om steder jeg aldri hadde hørt om. Hadde likevel et lite håp om å havne opp ved Seri Center på Srinakharin veien, og til slutt kom jeg faktisk dit. Der hadde jeg vært før og kunne finne veien videre. Jeg kom ikke fram til møtet før kl.21.50, men det gjorde liksom ikke noe. Var bare så glad for at jeg hadde funnet veien. Tenkte heller ikke så mye på at jeg ikke hadde spist.
Det ble ganske seint før jeg kom meg hjemover. Da jeg skulle gå spurte Knut om jeg ville ha noe mat først, men da tenkte jeg at nå er det bare en liten halvtime så er jeg hjemme, så jeg takket nei.
Det jeg ikke visste var at jeg skulle møte enda flere utfordringer før jeg var hjemme. Merket da jeg kjørte derfra at clutchen oppførte seg merkelig. Var liksom ingen motstand når jeg trødde på den, og jeg hadde problemer med å gire. Fikk litt panikk, men prøvde å gire minst mulig, men da jeg svingte ned fra mototveien var det slutt. Jeg ble stående i fri, og klarte ikke å komme videre. Hva skulle jeg gjøre. Kunne ikke ringe Dag. Han var i Norge. Klokka var dessuten 24.00 og jeg hadde ikke lyst til å vekke opp noen. Bilen stod midt i et kryss siden det hadde vært rødt lys. Heldigvis var det noen som arbeidet med asfaltering på veien rett ved der jeg stoppet, og de hjalp meg å skyve bilen inntil kanten. Etter en stund hadde en mann også tid til å se på var som var feil.Han fant ut at det var tomt for olje, og fant noe i arbeidsbilen som han tømte på, og etter en stund viket både clutchen og giren igjen og jeg kunne kjøre hjem.
Det viste seg dagen etterpå at det var feil type olje, og hele systemet måtte bli renset. Men arbeidskraft er jo veldig billig i dette landet, så reparasjonen ble ikke så dyr, og jeg var bare så glad for å komme meg hjem etter en lang dag.
I etterkant er jeg også veldig glad for at det skjedde så nærme hjemmet vårt, og ikke to dager etterpå da jeg skulle kjøre Kari og Knut langt av sted til Pranburi for å være med på triatlon. Men det blir neste historie. Takk Gud for at han alltid er der og holder oss i sin hånd, og takk for forbønn.